Grensehandel

Det meste du finner i Italia er selvsagt italiensk. Likevel kan du finne mye som ikke er italiensk i det hele tatt. IKEA for eksempel. IKEA er veldig svensk. Det er så svensk at du får kjøpt svenske pepperkaker, surströmming og svensk snaps rett etter at du har kommet deg forbi kassaapparatene.

Vi dro til IKEA fordi vi trengte noen interiørdetaljer og litt kjøkkenutstyr i en fei. Og hvor finner man vinglass, stekepanne og bokhylle på ett og samme sted? Uansett hvor man befinner seg i verden? PÅ IKEA. Sånn sett bekrefter vi herved Ingvar Kamprads forretningsfilosofi. Produktene skal være slik man forventer de skal være, de skal koste det man forventer at de skal koste, og de skal finnes der man forventer å finne dem. Og man skal skru dem sammen selv, så klart.

Vi fant ikke IKEA med det samme. Så Kamprads filosofi fikk seg en knekk til å begynne med. Vi havnet langt inne i Firenze, noen titalls meter fra jernbanestasjonen, der det ikke var en eneste møbelforretning å se. I ettertid har vi kommet til at det var GoogleMaps som hadde skylden for akkurat det, pluss at det var en hyggelig resepsjonist på et hotell i nærheten som har æren for at vi havnet på rett kurs til slutt.

Det merkelige med IKEA, eller det geniale, som Ingvar Kamprad sikkert ville ha sagt, er at et varehus er et varehus – er et varehus. Uansett hvor du er i verden og går inn gjennom den blågule fasaden, så finner du det samme innenfor dørene. I samme etasje, i samme avdeling, i samme hylle. Vi var på en måte tilbake i Oslo, på Furuset, der vi har handlet ganske ofte de siste årene. Det tok kortere tid å handle de varene vi hadde på handlelista enn det tok å finne veien til varehuset. Alt var som det bruker å være på IKEA Furuset, bortsett fra språket på plakatene og bortsett fra at det regnet mere på veien hjem enn det vanligvis gjør mellom Furuset og Ensjø.



John Arne skrudde ivrig sammen Expedit-hylla til kontoret da han kom innenfor døra hjemme og tok den i bruk umiddelbart. Helst ville han kanskje ha funnet ei hylle i en italiensk møbelforretning. Men for det første hadde den sikkert kostet det tidobbelte. Og det hadde tatt mye lengre tid å finne den. Og hvilken italiensk møbelforretning (eller norsk) har stekepanner og dessertskåler i underetasjen? Til høyre etter at du kommer ned trappa?

Det er noe eget med det italienske. Men det er ikke så dumt med det svenske heller. For eksempel at IKEA har en butikk i passe avstand hjemmefra.

For den som lurte litt – snaps kjøpte vi ikke. Det får være grenser!

Lykken er ...

Noe “alle vet” er at hestesko skal henge med åpningen opp – slik at lykken ikke renner ut. Da min secondo piatto til lunsj åpenbarte seg som en hestesko, måtte det selvfølgelig foreviges. “Hesteskoen” var en lang pølse servert med brune bønner.

Italienske pølser er noe annet enn pølser ellers! I menyen var denne beskrevet som: Salsiccia alle griglia fagioli saluti. Det var en fersk pølse som var grillet og servert med deilige, bløte, brune bønner. Alt badet i en diskret men utrolig smakfull saus av smør smaksatt med rosmarin og salvie.



Sausen var så diskret til stede at da jeg holdt tallerkenen aldri så lite på skrå opp mot fotografen, forsto jeg ikke før det var for sent – og det var først når innehaveren diskret kom med en ekstra serviett – at godsakene var i ferd med å renne ut. Til tross for denne lille ulykken var lykken fullkommen – pølsa, bønnene og sausen smakte like fullt himmelsk.

Søndagslunsj på 1320 moh.

Når man blir invitert til søndagslunsj på 1320 meters høyde takker man selvfølgelig ja! Etter noen mil på svingete, smale og bratte veier som snor seg gjennom landsbyer og skogkledde åssider ender vi opp på parkeringsplassen til Rifugio Carrara. Parkeringsplassen er allerede overfylt, men vi er i Italia, og vi kjører Fiat – for oss finnes selvfølgelig plass.



Sammen med andre lunsjgjester går vi de siste 150 metrene langs en sti dekket av høstløv. Da vi startet turen hjemmefra var det 23 grader. Her i høyden er det tåkeskyer og 14 grader. I Norge ville vi sagt at det er frisk luft. Hva italienerne kaller det vet vi ikke.



Ute på terrassen foran hytta møter vi Sissel. Kledd i vindjakke og utstyrt med norsk-italiensk ordbok koser hun seg glugg. Hun har hatt et døgn her allerede – og heldigvis inviterte hun oss ny-italienske til dette drømmestedet. Her møter vi også italienere som liker seg i fjellet og mange som slår av en prat – bedre italienskkurs kan du bare drømme om.

Stedet eies av C.A.I. som står for Club Alpino Italiano. Det minner litt om en turistforeningshytte. I dag er det dagen for medlemmenes høstfest – og spisesalen er stengt. Men ettersom vi er gjester av en av de losjerende dekkes det et bord for oss i baren.



Innimellom alle rettene underholder innehaveren med historier. Her er selvfølgelig alle rettigheter – og kaffemaskin! Vi serveres: sprudlende hvitvin når vi setter oss – antipasto – primo piatto – secondo piatto – dolce (søtt – dvs. dessert) – og til slutt en grappa.



Før vi trillet hjemover ble det tid til et lite photoshopkurs. Utenfor hytta møtte vi C.A.I.-medlemmer som ristet kastanjer med en noe uortodoks metode – en ombygd vaskemaskintrommel gjorde nytten som grill.

Høst i Caprona

Det er høst – her i Caprona også. Bladene på trærne blir gule, og faller av.



Det regner og blåser.



Men etter regn kommer sol. En sliten solsikke får besøk av en enda mer sliten bie.



På den våte marmortrappa vår er det enkelte som nyter livet i lange drag.

Fotokurs

Sist helg var vi på en liten fjelltur, og spiste lunsj på en turisthytte 1320 meter over havet. På terrassen utenfor fikk vi være vitne til et lite kurs i fotografering. Den eneste eleven på kurset var en gutt på 4 år, som nettopp hadde fått et engangskamera i gave av foreldrene sine. De var forøvrig instruktører på kurset.

Når man fotograferer holder man kameraet foran ansiktet. Såpass vet man da. At det er en god idé å se gjennom søkeren for å velge motiv er det neste man må lære. Om den unge fotostudenten kom i mål med dette, er vi ikke sikre på. Moren hans brukte både ord og bevegelser for å sikre at hun kom med på bildene. Sønnen på sin side jobbet iherdig for å forevige sine stolte foreldre. Og med en slik innsats fra mor og sønn kommer de helt sikkert til å lykkes før eller senere.

Strandliv

Når det blir varmt i innlandet kan det være godt å ha en kyst å dra til. I dag har vi bestemt oss for å utforske strendene i nærheten som ligger ca. en halvtime hjemmefra. Vi kjører glade avgårde mot sjøen. Etter å ha parkert Fiaten fortsetter vi langs elven Serchio, setter kursen mot havet og havner på noe som kanskje kan betegnes som en “hobbyfiskestrand”. Vi ser småbåter, brygger, noen byggverk langs elvebreddene som minner om norsk gapahuk, og mange, mange fiskere med fiskestang. Ingen av fiskerne – selv om de har både to og tre fiskestenger hver – får et eneste napp, såvidt vi kan se.

Når vi omsider kommer helt ut til havet oppdager vi at den virkelig fine stranden er et par kilometer unna. Vi returnerer til bilen og kjører et stykke videre, til en parkeringsplass der det annonseres med både pizzeria og ristorante. Her finner vi også noen hobbyfiskere, men mye annet i tillegg: En hest(!) som bader, et ektepar som løser kryssord i ettermiddagssola, barn og voksne som leker med ball, damer og menn som soler seg i henholdsvis bikini og shorts, hunder som snuser i sanden, en familie som tester ut den nye metallsøkeren sin, kort sagt: de fleste aktiviteter som kan utøves på en strand der man har tilnærmet uendelig med plass å boltre seg på.

En dame jeg treffer benytter den fine stranden til å realisere sine drømmer, og er i ferd med å bygge et flott italiensk sand-hus med stort kjøkken og peis – og grønnsakhage utenfor. Utsikten til havet er det heller ingen ting å si på.

Vin og grønnsaker

Det er lørdag og Ignazio svinger nok en gang inn i Caprona med den lille røde grønnsakbilen sin. I dag har vi med oss fotografier fra forrige treff og gleder oss til å overrekke dem. Og så skal vi selvfølgelig kjøpe grønnsaker. Han tar i mot med åpne armer som vanlig – men vi må vente litt i kø før det blir vår tur – det er mange som skal slå av en prat mens de handler.

Da det endelig blir vår tur overrekker vi bildene, og venter spent på reaksjonen. Ignazio ler hjertelig og peker, først på bildet og så på bilen, og ler enda mer. Vi forstår ikke helt hva som er så morsomt, men forsøker å le høflig med. Etter hvert greier vi å forstå at det handler om “den lille” lastebilen. Vi begynner jo etterhvert å bli litt vant til alle disse små italienske bilene fullastet av alt mulig rart, og skjønner ikke helt hva som er så vittig med det. Uansett – det virker som om han ble veldig glad for bildene. Han spør mange ganger: Per me? (til meg?) Når vi endelig greier å overbevise han om at bildene er til ham, legger han dem forsiktig inn i førerhuset.

Og så begynner grønnsakshandelen. Pomodoro, porro, carciofo. Språkopplæringen fortsetter og Igniazio er en tålmodig lærer. Når posen er full – det er jo grenser for hvor mye grønnsaker vi greier å bruke i løpet av et par dager også – forsøker vi oss med “god helg” på italiensk. Ignazio trer støttende til: Buon fine settimana!

Før vi rekker å gå dukker Ignazio inn mellom purren og tomatene og drar fram ei flaske vin. Flaska overrekker han til John Arne – som blir like forfjamset som Ignazio var da han fikk bildene. John Arne stotrer på en blanding av norsk og italiensk … men, men ... quanto? Ignazio smiler bredt og leser høyt fra etiketten - Nero d’Avola – Sicilia. En gave fra en stolt sicilianer.

Fem om dagen

Vår mobile grønnsakshandler svinger inn i landsbyen hver tirsdag og lørdag. Vel inne i gata skrur han på megafonen sin. Først roper han diskret: Verdura! Og så litt mindre diskret: Verduuuuuuuraaaa!!!!! Den lille røde lastebilen bugner av grønnsaker. Selv står han på gatehjørnet som en uskyldig utgave av gudfaren, den yngre, og tar i mot med åpne armer. Her kan du få alt hva hjertet begjærer – av grønnsaker. Ignazio kommer fra Sicilia, grønnsakene fra ulike steder i Italia. På kjøpet får du et lite kurs i italiensk. Porro, pepperoni, insalata, uva – ved hjelp av hendene og litt latter går det veldig greit.



Ignazio behandler folk med respekt og humør, derfor har han mange trofaste kunder. Når lyden av megafonen høres i landsbyen dukker de opp en etter en. I tillegg til grønnsakene er dette stedet for nyheter og oppdateringer. Vi hilser på og “skravler med” så godt vi kan. Vi forsøker oss stadig med “non parlo italiano” – jeg snakker ikke italiensk – men etter å ha snakket med en av nabodamene skjønner vi at dette kanskje ikke virker helt troverdig. Du sier på flytende italiensk at du ikke snakker italiensk …

Morgentur i det grønne

Hver dag starter vi med en morgentur. Vi gjør som italienerne, drikker litt kaffe – og så setter vi i gang. Vi – de norske – starter dagen med en morgentur i det grønne. Det gir oss mye frisk luft, litt mosjon – og ikke minst, innsyn i det italienske. Vi har mange mulige veier å ta – og alle er av den grønne sorten. Vi går på diker, på sti i skogen eller på små veier med hager på sidene.

I dag morges passerte vi denne fine hagen, med en hyggelig dame og frodige grønnsaker. Vi forsøkte oss med: Che belle giardino! (For en fin hage!) Hun forsto!!! – smilte tilbake og takket pent. Hva hun sa deretter forsto vi ikke så mye av – men hyggelig var det likevel.

Hjemme, i hagen til Villa Petri, kommer vi inn i et helt annet grønt rom. Her er det ikke grønnsakene som regjerer. Her er det palmer, skulpturer, karpedam og duer. Levende duer på taket – og denne i hagen.

Etter turen, innenfor husets fire vegger, gjør vi slik nordmenn gjør – spiser ordentlig frokost.

Sykkeltur langs Arno

John Arne har i mange år drømt om å sykle i Toscana. Han har sett for seg bølgende åser, vakre fotomotiver og ukjente, lite trafikkerte veier. I dag fikk han sin første sykkeltur i Toscana, men på slettene inn mot Pisa var det ikke mange bølgende åser å se. Turen foregikk dessuten ikke på veier. I dag har vi syklet på diker!

Langs elven Arno er det høye diker på hver side som beskyttelse mot flom, og på toppen av dem er det så bredt at to syklister godt kan sykle ved siden av hverandre. Eller møte hverandre. Vi hadde hørt at man kunne sykle til Pisa på disse dikene, og vi bor jo bare 200 meter fra elven. I dag lastet vi opp med vannflasker og kameraer, og tråkket avgårde.

På vår vei oppe på diket har vi god utsikt. Vi sykler mellom åkrer og jorder, ser inn i søvnige små landsbyer og passerer ett og annet gammelt grustak. Vi ser gamle små landsbykirker som ringer til søndagsmesse. På andre sida av veien pløyer en ivrig bonde så støvskyene står. Vi passerer små olivenlunder hvor hele slekta er ute for å høste oliven. Omtrent alle husene vi sykler forbi har bakhager som brukes til grønnsaksdyrking. Her er tomater, salat, purre, dill - og masse mer. Vi undres om all denne grønnsaksdyrkinga kommer av en voldsom interesse for hagebruk, eller om det rett og slett er nødvendig matauk? At kunnskapen om dyrking er på topp er det ingen tvil om – her bugner det!

Vi er ikke aldeles alene på vår tur. På dikene møter vi joggere, folk som lufter hunden, går tur med kjæresten, og et eldre ektepar som skal på søndagsbesøk til slekta og har med seg både vin og mat til lunsjen. En gruppe sigøynere som har slått leir ved elva sørger for musikk på reisen. Noen få syklister møter vi også.



Når vi nærmer oss Pisa ser vi det skjeve tårnet og domkirken på Mirakelplassen i det fjerne. I dag blir det ingen bytur, men først og fremst sykkeltur. Vi krysser Arno på en av broene i byen og følger diket på den andre siden til vi er tilbake i Caprona. Vel hjemme smakte det godt med noe kaldt og italiensk på verandaen.

Hos frisøren nede i gata

Når håret vokser til alle kanter - helt uten styring – bare må man til frisøren – og det som burde ha skjedd i går må skje nå!! Frisør har vi rett nede i gata. Ca. 30 meter fra porten. Dony Hair – Appontamento ble gjort til kl. 16.00. Engelsk snakker de overhodet ikke.

Med italienskkunnskaper som dekker “taglio di capelli” –  hårklipp, og “corto della nuca” –  kort i nakken – gikk jeg lystig avsted til frisørsalongen …… Inne i salongen treffer jeg salongens frisører. To damer på ca. 30–35 år – veldig hyggelige og så absolutt snakkesalige. Heldigvis er det en annen kunde der allerede. Og hun er som dem – veldig snakkesalig. Kanskje alle italienere er slik? –  skravla går! Eller er det universelt – kanskje alle frisører er slik? Eller kanskje alle er slik, når de treffer noen de kjenner? Er vi nordmenn også sånn?

Hva snakker de om? Selv om jeg ikke snakker italiensk er det helt utrolig hva jeg får med meg – slik er italienere et takknemlig folkeslag å være fremmed i – de snakker like mye med kroppen som med munnen – og de er ganske så lette å lese. Min inntreden i salongen forløser en stor diskusjon over hvor lite engelsk de kan. Hvor lite de lærte på skolen, hvor dårlig engelskundervisningen var, og hvor lurt det hadde vært å kunne litt engelsk – og kanskje de kunne starta sitt eget kurs – bare med kjente – så kunne de lære litt av hverandre? Diskusjonen er lett å følge, selv uten italienskkunnskaper.

Vi treffer ikke mange som snakker engelsk – og det gjør vårt behov for å lære italiensk bare større – motivasjonen øker for hver dag. I frisørsalongen fortsetter diskusjonen. Nå er det slanking – hva er det lurt / ikke lurt å spise? Fett, per esempio? Hørt det før? Så diskuterer de ungdommen – en på 21 år har kjøpt seg motorsykkel … hmmm – ikke bra. Hørt det før? Det morsomme er at de ikke forstår hvor mye jeg forstår –  så jeg blir nesten som ei flue på veggen. Dog under min frisørs kyndige hender og raske saks. Her klipper de like fort som de snakker – men slapp av – det virker som de vet hva de gjør.

Når frisøren er ferdig drister hun seg til å spørre hvor jeg kommer fra, hvor jeg bor og om jeg er på ferie. Den leksa har jeg lært meg: Sono norvegese, habito in Villa Petri dalle ottobre alle aprilo. (Jeg er norsk og bor i Villa Petri fra oktober til april.) Gjett om det gjør susen da! Bravo!!! De jubler. Italienere blir bare så glade når du snakker litt italiensk – kanskje akkurat som vi nordmenn blir sjarmert i senk av noen utenfra som snakker norsk?

Og hårklippen? Jeg er kjempefornøyd jeg.

Hos vinbonden i Chianti

Når man bor i Toscana skal det godt gjøres å unngå et besøk hos en vinbonde. Etter en uke i Caprona skjedde det uunngåelige: Telefonbeskjed fra Tage – “I ettermiddag drar vi til Roberto og kjøper vin”.

Vi kastet oss på – og fulgte kloss innpå Sissel og Tages lille sorte (en Toyota Yaris) der den suste avgårde gjennom lyskryss og rundkjøringer mot et for oss helt ukjent mål. Omsider stanset vi på en vakker gård oppe i en åsside i Chiantis velkjente bølgende landskap. På veien ned til huset passerte vi en solid haug med avfall etter dagens vinpressing. Duften var ikke til å ta feil av. Vi var på rett sted.

Vi var i alt seks personer med på turen, og hadde med oss to 20-liters og en 30-liters plastkanne. Men først måtte vi hilse på både bonden og hans frue før vi ble traktert med italiensk kaffe og tilhørende sjokolade (som visstnok skulle være slankende). Etter at de mest taleføre hadde fremført sine budskap på italiensk var det endelig tid for å tappe vin.

Vel nede i kjelleren kom Tage og Roberto i prat om noe vi bare kunne ane hva var. Kanskje var det årets vinpriser. Eller var det antioksidantenes virkning på huden? Følelsene var ihvertfall sterke.

På hjemveien var det blitt mørkt, og da vinkanna vår veltet i bagasjerommet måtte vi stanse og sikre lasten, som det heter. Resten av turen måtte vi greie uten hjelp fra Toyotaens baklys. Det gikk ganske bra. Plutselig var vi i Caprona og kunne ta av til høyre.

En begivenhetsrik dag var i ferd med å ta slutt. Og fremdeles var det mer enn 20 grader pluss...

Ny i Italia...

Navn

Nå har vi vært her i Caprona i fire dager . Vi har det veldig bra – og veldig travelt – og vi har lært en hel masse.

Italienske navn for eksempel, er litt annerledes enn hva vi er vant til. Her er det ikke mange Per og Kari for å si det sånn.

Ikke har de hørt om Gunn heller. Det blir varianter av Gone og Dsjonn. John Arne har det litt enklere - i hvert fall så lenge han er fornøyd med bare John. Jeg vurderer et midlertidig navneskifte – Gina kanskje? Det skulle vel være greit? Det kan de i hvert fall uttale. Ingen beslutning er tatt ennå – men Gone vil jeg i hvert fall ikke hete - ikke for et ½ år engang.

Etternavnet mitt, Skarlo derimot, tar de på strak arm – at de tror jeg heter S. Carlo gjør jo ingen ting! Kanskje Gina S. Carlo er noe?

Temperatur

Hvor varmt er det egentlig ute, når det er 19 grader inne? Av erfaring vet vi nå at det er varmere. Her kler man på seg når man er inne – og av seg når man går ut. Selvfølgelig for de innfødte – nytt for oss. Men vi lærer.

Mat

Og hva heter Creme Fraiche på italiensk? Det finnes ikke. En erfaren norsk-italiener så strengt på oss og sa: Her spiser man italiensk - og de bruker ikke slikt. Gå til kokebøkene og gjør slik italienerne gjør.  OK tenkte vi – og startet med kjøledisken. Vi fant en kjøttdisk som strakk seg over 50 meter. (dette var på en av de største COOP-butikkene i Toscana) Her er kjøtt i alle varianter og alle aldre. Og det står ikke fårikålkjøtt på noe av det. Her er det kalv, ku, okse, svin, kanin osv. Og det er jo til å forstå – men når de i tillegg beskriver hva det skal brukes til, og vi ikke forstår det, og det slettes ikke står i ordboka – da gir vi opp, tar noe vi synes ser interessant ut som heter Suino Spezzatino og satser på den store Internett-kokeboka.  Vel hjemme oppdager vi at Spezzatino betyr “stuing” og blir ikke umiddelbart så mye klokere. På nettet finner vi ut at Spezzatino er en tradisjonell Toscansk matrett som finnes i utallige varianter. Den kan lages med alle slag kokekjøtt. Vi kastet oss over grytene og resultatet ble kjempegodt. Anbefales!

Vi deler gjerne vår variant av oppskriften: (til ca. 4-5 personer)

3 ss olivenolje, pluss ekstra til bruning av kjøttet

3 store løk, skåret i skiver

2 fedd hvitløk, skåret i skiver

1 ts paprika

4 strøkne ss tomatpuré

1 flaske rødvin

1 kopp vann

1,5 kg kokekjøtt, delt i ca. 5 cm store biter

3 poteter delt opp i store biter

3 gulrøtter, delt i ca. 3 cm store skiver

1 ss frisk persille

Bruk en stor gryte som kan romme alle ingrediensene til slutt.
Surr løk i olivenolje i ca. 10 min.
Tilsett hvitløk, paprika og tomatpure.
La det koke ca. 5 min.
Tilsett vin og vann, bland forsiktig.
Brun kjøttet i stekepanne. Bruk relativt sterk varme, og brun litt kjøtt om gangen.
Stykkene skal ha stekeskorpe på alle sider.
Krydre kjøttet med salt og pepper og ha det over i sausen.
Tilsett poteter og gulrøtter og rør forsiktig.
Væsken skal akkurat dekke ingrediensene.
Stuingen skal koke noe inn, men pass likevel på at det er nok væske gjennom hele prosessen
– fyll eventuelt på med vann eller vin.
Smak til med salt og pepper.
Legg på lokk og la spezzatinoen småkoke til kjøttet er mørt og sausen relativt fyldig – ca. 75 - 90 minutter.
Strø over persille ved servering.

Buon apettito!

På tirsdag skal vi melde oss på italienskkurs for utlendinger ...

Den første morgenen

Telefonen er plugget inn, bilen er tømt for bagasje, og datamaskiner og skjermer fungerer. Den første morgenen i Caprona startet med en spasertur på en av stiene i nærområdet.


Fuglene kvitret og blomstene spirte omtrent som på en god, norsk vårdag. På stien møtte vi en eldre mann med blomster i hånda, og han spurte om noe på italiensk. Vi svarte høflig “Buongiorno! No parlo italiano”, og han nikket forståelsesfullt og fortsatte å snakke italiensk. Det virket som om han kommenterte at vi var ute og spaserte så vi svarte så hyggelig vi kunne “Si, si”. Tilbake fikk vi et stort smil.

Behovet for å lære italiensk øker for hver italiener vi møter.

Senere på dagen måtte vi til butikken. Vi var bl.a. på jakt etter plastposer, og spurte så godt vi kunne på engelsk. Vi møtte en generøs imøtekommenhet, og fikk følelsen av at hele butikken satte alt inn på at vi skulle finne det vi lette etter. Men ingen hadde helt forstått hva det var vi ville ha. Søppelposer ble foreslått. Omsider kom vi på å nevne ordet “freezer” – og da lyste alle lamper grønt. Vi var fornøyde, og det var også butikksjefen som kunne vise oss den rette hylla. Sacchetti freezer er dagens ord.

Reisen hit besto for en stor del av bilkjøring. Først reiste vi med ferja til Kiel og kjørte derifra på tirsdag formiddag til Nürnberg der vi overnattet. Videre gjennom Østerrike og til Italia neste dag. I 130 km/t er det ikke så mye man får med seg, men det hender at noe fint, vakkert og/eller interessant dukker opp mellom trailerne på motorveien...