Sånn går nu dagan...

Vi fikk et godt spørsmål på telefonen her om dagen: Hvordan er en dag i Caprona? Her på bloggen kan det jo se ut som om dagene stort sett fylles med spennende turer, hyggelige lunsjer og shopping. Og det er helt riktig. Vel å merke når det gjelder enkelte dager.

La oss først se et bilde fra leiligheten vår en “vanlig” torsdag. Kontoret ligger sentralt plassert ca. midt i leiligheten. Som man kan se er det organisert som et åpent landskap, og det er ikke langt å gå for å finne noen å diskutere med. Her produseres kartillustrasjoner, tekster og bilder. Noe leveres over internett til kunder i Norge, mens noe går rett ut på våre egne nettsider.



Dagen starter med at vekkerklokka ringer. Den henger i et kirketårn ikke langt unna og varsler hver morgen at klokka er sju. Så er det morgenstell og kaffe, før vi har vårt faste morgenmøte, som for det meste foregår i rask gange på en av veiene eller stiene i nærheten. Og så er det frokost…

Midt på dagen – sånn i ett-tida – er det lunsj. På fredagene inntas den sammen med gode venner på circoloen (samfunnshuset).

Og kveldene...? Torsdag er det først italienskkurs i Calci, og annenhver torsdag er vi på filmklubb hos Sissel i Montemagno. Her møter vi andre filmentusiaster og ser italienske filmer. Fredag ser vi gullrekka på nett-tv. Ellers tilbringer vi ganske mye tid på kontoret, også om kveldene.

Er det fint lys for fotografering tar vi gjerne en sykkeltur eller biltur for å se, oppleve og hente med oss bilder hjem. I dag var vi en tur i Volterra, en av de byene som har virkelig storslagen utsikt over Toscana-landskapet. Fotomotivet denne dagen ble likevel ikke landskapet eller den store festningen som Volterra er kjent for, men en grå papirpose med brød i som vi fikk servert på vårt lunsjbord. Den ene fotografen var raskt oppe med sitt kamera før det kom mer mat på bordet:





Da vi noen timer etter var vel hjemme igjen, laget vi blogg-innlegg. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Denne også.

Fotokurs

Sist helg var vi på en liten fjelltur, og spiste lunsj på en turisthytte 1320 meter over havet. På terrassen utenfor fikk vi være vitne til et lite kurs i fotografering. Den eneste eleven på kurset var en gutt på 4 år, som nettopp hadde fått et engangskamera i gave av foreldrene sine. De var forøvrig instruktører på kurset.

Når man fotograferer holder man kameraet foran ansiktet. Såpass vet man da. At det er en god idé å se gjennom søkeren for å velge motiv er det neste man må lære. Om den unge fotostudenten kom i mål med dette, er vi ikke sikre på. Moren hans brukte både ord og bevegelser for å sikre at hun kom med på bildene. Sønnen på sin side jobbet iherdig for å forevige sine stolte foreldre. Og med en slik innsats fra mor og sønn kommer de helt sikkert til å lykkes før eller senere.