Sykkeltur langs Arno

John Arne har i mange år drømt om å sykle i Toscana. Han har sett for seg bølgende åser, vakre fotomotiver og ukjente, lite trafikkerte veier. I dag fikk han sin første sykkeltur i Toscana, men på slettene inn mot Pisa var det ikke mange bølgende åser å se. Turen foregikk dessuten ikke på veier. I dag har vi syklet på diker!

Langs elven Arno er det høye diker på hver side som beskyttelse mot flom, og på toppen av dem er det så bredt at to syklister godt kan sykle ved siden av hverandre. Eller møte hverandre. Vi hadde hørt at man kunne sykle til Pisa på disse dikene, og vi bor jo bare 200 meter fra elven. I dag lastet vi opp med vannflasker og kameraer, og tråkket avgårde.

På vår vei oppe på diket har vi god utsikt. Vi sykler mellom åkrer og jorder, ser inn i søvnige små landsbyer og passerer ett og annet gammelt grustak. Vi ser gamle små landsbykirker som ringer til søndagsmesse. På andre sida av veien pløyer en ivrig bonde så støvskyene står. Vi passerer små olivenlunder hvor hele slekta er ute for å høste oliven. Omtrent alle husene vi sykler forbi har bakhager som brukes til grønnsaksdyrking. Her er tomater, salat, purre, dill - og masse mer. Vi undres om all denne grønnsaksdyrkinga kommer av en voldsom interesse for hagebruk, eller om det rett og slett er nødvendig matauk? At kunnskapen om dyrking er på topp er det ingen tvil om – her bugner det!

Vi er ikke aldeles alene på vår tur. På dikene møter vi joggere, folk som lufter hunden, går tur med kjæresten, og et eldre ektepar som skal på søndagsbesøk til slekta og har med seg både vin og mat til lunsjen. En gruppe sigøynere som har slått leir ved elva sørger for musikk på reisen. Noen få syklister møter vi også.



Når vi nærmer oss Pisa ser vi det skjeve tårnet og domkirken på Mirakelplassen i det fjerne. I dag blir det ingen bytur, men først og fremst sykkeltur. Vi krysser Arno på en av broene i byen og følger diket på den andre siden til vi er tilbake i Caprona. Vel hjemme smakte det godt med noe kaldt og italiensk på verandaen.