Søndagslunsj på 1320 moh.

Når man blir invitert til søndagslunsj på 1320 meters høyde takker man selvfølgelig ja! Etter noen mil på svingete, smale og bratte veier som snor seg gjennom landsbyer og skogkledde åssider ender vi opp på parkeringsplassen til Rifugio Carrara. Parkeringsplassen er allerede overfylt, men vi er i Italia, og vi kjører Fiat – for oss finnes selvfølgelig plass.



Sammen med andre lunsjgjester går vi de siste 150 metrene langs en sti dekket av høstløv. Da vi startet turen hjemmefra var det 23 grader. Her i høyden er det tåkeskyer og 14 grader. I Norge ville vi sagt at det er frisk luft. Hva italienerne kaller det vet vi ikke.



Ute på terrassen foran hytta møter vi Sissel. Kledd i vindjakke og utstyrt med norsk-italiensk ordbok koser hun seg glugg. Hun har hatt et døgn her allerede – og heldigvis inviterte hun oss ny-italienske til dette drømmestedet. Her møter vi også italienere som liker seg i fjellet og mange som slår av en prat – bedre italienskkurs kan du bare drømme om.

Stedet eies av C.A.I. som står for Club Alpino Italiano. Det minner litt om en turistforeningshytte. I dag er det dagen for medlemmenes høstfest – og spisesalen er stengt. Men ettersom vi er gjester av en av de losjerende dekkes det et bord for oss i baren.



Innimellom alle rettene underholder innehaveren med historier. Her er selvfølgelig alle rettigheter – og kaffemaskin! Vi serveres: sprudlende hvitvin når vi setter oss – antipasto – primo piatto – secondo piatto – dolce (søtt – dvs. dessert) – og til slutt en grappa.



Før vi trillet hjemover ble det tid til et lite photoshopkurs. Utenfor hytta møtte vi C.A.I.-medlemmer som ristet kastanjer med en noe uortodoks metode – en ombygd vaskemaskintrommel gjorde nytten som grill.