Vin og grønnsaker

Det er lørdag og Ignazio svinger nok en gang inn i Caprona med den lille røde grønnsakbilen sin. I dag har vi med oss fotografier fra forrige treff og gleder oss til å overrekke dem. Og så skal vi selvfølgelig kjøpe grønnsaker. Han tar i mot med åpne armer som vanlig – men vi må vente litt i kø før det blir vår tur – det er mange som skal slå av en prat mens de handler.

Da det endelig blir vår tur overrekker vi bildene, og venter spent på reaksjonen. Ignazio ler hjertelig og peker, først på bildet og så på bilen, og ler enda mer. Vi forstår ikke helt hva som er så morsomt, men forsøker å le høflig med. Etter hvert greier vi å forstå at det handler om “den lille” lastebilen. Vi begynner jo etterhvert å bli litt vant til alle disse små italienske bilene fullastet av alt mulig rart, og skjønner ikke helt hva som er så vittig med det. Uansett – det virker som om han ble veldig glad for bildene. Han spør mange ganger: Per me? (til meg?) Når vi endelig greier å overbevise han om at bildene er til ham, legger han dem forsiktig inn i førerhuset.

Og så begynner grønnsakshandelen. Pomodoro, porro, carciofo. Språkopplæringen fortsetter og Igniazio er en tålmodig lærer. Når posen er full – det er jo grenser for hvor mye grønnsaker vi greier å bruke i løpet av et par dager også – forsøker vi oss med “god helg” på italiensk. Ignazio trer støttende til: Buon fine settimana!

Før vi rekker å gå dukker Ignazio inn mellom purren og tomatene og drar fram ei flaske vin. Flaska overrekker han til John Arne – som blir like forfjamset som Ignazio var da han fikk bildene. John Arne stotrer på en blanding av norsk og italiensk … men, men ... quanto? Ignazio smiler bredt og leser høyt fra etiketten - Nero d’Avola – Sicilia. En gave fra en stolt sicilianer.

Hos vinbonden i Chianti

Når man bor i Toscana skal det godt gjøres å unngå et besøk hos en vinbonde. Etter en uke i Caprona skjedde det uunngåelige: Telefonbeskjed fra Tage – “I ettermiddag drar vi til Roberto og kjøper vin”.

Vi kastet oss på – og fulgte kloss innpå Sissel og Tages lille sorte (en Toyota Yaris) der den suste avgårde gjennom lyskryss og rundkjøringer mot et for oss helt ukjent mål. Omsider stanset vi på en vakker gård oppe i en åsside i Chiantis velkjente bølgende landskap. På veien ned til huset passerte vi en solid haug med avfall etter dagens vinpressing. Duften var ikke til å ta feil av. Vi var på rett sted.

Vi var i alt seks personer med på turen, og hadde med oss to 20-liters og en 30-liters plastkanne. Men først måtte vi hilse på både bonden og hans frue før vi ble traktert med italiensk kaffe og tilhørende sjokolade (som visstnok skulle være slankende). Etter at de mest taleføre hadde fremført sine budskap på italiensk var det endelig tid for å tappe vin.

Vel nede i kjelleren kom Tage og Roberto i prat om noe vi bare kunne ane hva var. Kanskje var det årets vinpriser. Eller var det antioksidantenes virkning på huden? Følelsene var ihvertfall sterke.

På hjemveien var det blitt mørkt, og da vinkanna vår veltet i bagasjerommet måtte vi stanse og sikre lasten, som det heter. Resten av turen måtte vi greie uten hjelp fra Toyotaens baklys. Det gikk ganske bra. Plutselig var vi i Caprona og kunne ta av til høyre.

En begivenhetsrik dag var i ferd med å ta slutt. Og fremdeles var det mer enn 20 grader pluss...