Trafikksikkerhet

Det har kommet oss for øre at mange italienere er overtroiske. I dag så vi en bil som vi antar må være et håndfast bevis på dette: En Fiat med hestesko festa på grillen.

Om det hjelper for trafikksikkerheten å ha en hestesko festa i grillen vet vi ikke – men etter som hesteskoen tydeligvis hadde sittet der lenge, og Fiat'en var gammel, kan det jo være at det virker!

Marina di Pisa

Marina di Pisa ligger ved utløpet av elven Arno, ca. 12 km fra Pisa sentrum. I august er det gjerne 35 grader og det vrimler av folk her. I dag, i slutten av januar, er det strålende sol, 12 grader og nesten folketomt. Husene er stengt med skodder for vinduer og dører. På barene og restaurantene henger det skilt hvor det står: Chiuso – Vacanza som betyr: Stengt – Ferie.

Mens de fleste på marinaen venter på sommeren, finner enkelte seg til rette i januarsola.

Una bella giornata!

(En vakker dag – med sol og limoncello)



Først: Et par timer i sola i Marina di Pisa. Store, dovne dønninger vasker strendene. Lysende hvite skystriper lager vakre mønstre på en knallblå vinterhimmel. Et par hobbyfiskere trasker avgårde på fortauet med sine fiskestenger og vadestøvler. Fiskeveskene ser slunkne ut. Men det er vel det å fiske som er poenget, mer enn det å få fisk.

Deretter: Lunsjrestauranten La Basilica i den lille landsbyen San Piero a Grado. Restauranten er forøvrig oppkalt etter kirken like ved, som ble bygget i det ellevte århundre på det stedet der apostelen Peter skal ha kommet i land etter en sjøreise fra Antiokia i år 44. Fire bord på uteserveringen, og en servitør som hilser hjertelig og spør interessert om hvor vi kommer fra. Hmm, ligger det så tykt utenpå oss at vi ikke er italienske? Eller er det “dialekten” som har avslørt oss nok en gang?

Vi forteller at vi kommer fra Norge. –Aah, Norvegia! svarer han, strekker begge armene mot sola og fortsetter: –Una bella giornata! Det er selvsagt de to nordmennene helt enige i.

Etter at vi har spist vidunderlig pizza ved utebordet, går jeg inn for å betale. Der står moren i familien og svetter ved den store, vedfyrte pizzaovnen. Jeg synes vi har fått så god mat og så hyggelig service at jeg runder av beløpet litt oppover. Vår gode venn servitøren smiler og takker. Og takker igjen. Da kommer dagens hyggeligste overraskelse: Han spør om vi har lyst til å smake et lite glass av limoncelloen som hans mor lager!! På husets regning, selvfølgelig. Og nå er det min tur til å takke. Selvsagt vil vi smake!

Limoncelloglassene kommer snart på bordet, og sitrondrinken smaker akkurat så godt som den ser ut til. Og da vi er på vei over gata dit bilen er parkert – hvem tror du kommer ut i døra og roper etter oss: – Arrivederci e grazie!

Stendhal-syndromet

I både Frankrike og Italia er mange av verdens mest verdsatte kunstskatter samlet på ganske små områder. Første gang jeg var i Vatikanet (Roma) hadde jeg som mål å se taket i Det Sixtinske Kapell. Det greide jeg – etter halvannen times venting i kø – og det var en storslagen opplevelse. Men før jeg kom så langt måtte jeg gå gjennom mange korridorer og saler i Vatikanmuseet, der vegger og tak og rom var fylt av skulpturer, malerier og fresker, en helt utrolig samling av vakre kunstverker. Men det ble faktisk altfor mye å fordøye på en ettermiddag. Jeg måtte sette på meg skylapper og gjenta flere ganger for meg selv: "Ikke stopp her. Gå nå til Det Sixtinske Kapell".

Det såkalte Stendhal-syndromet sies å angripe mennesker som blir eksponert for vakker kunst i tett konsentrasjon. Således er det ikke så rart at f.eks. Louvre i Paris har bidratt til endel tilfeller av denne lidelsen. De som blir rammet opplever økt hjerterytme, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Fenomenet ble først beskrevet av den franske forfatteren Henri-Marie Beyle etter et besøk i Firenze tidlig på 1800-tallet (Stendhal var hans psevdonym).

Jeg har etter hvert lært meg å ta mine forholdsregler. I Palazzo Vecchio i Firenze finnes det en overveldende samling av kunstverker. Sist helg stoppet jeg ved billettluka, og der tok jeg to bilder. Da var jeg allerede overveldet av det jeg hadde opplevd. Så jeg gikk likegodt ut igjen, og kommer heller tilbake senere. Jeg greide å unngå Stendhal-syndromet denne gangen også.

De to bildene jeg tok tenkte jeg å dele med deg.

Å fotografere i Firenze

La meg si det med én gang: Det er ikke så enkelt.

Du kommer inn i en by som inneholder den fineste arkitektur, kunst og byplanlegging verden kjenner til. Uffizi-museet med Botticellis malerier, Santa Maria del Fiore (domkirken) med sin berømte kuppel, broen Ponte Vecchio der grovsmeder, slaktere og garvere i middelalderen brukte elven som søppelplass. Det er mye å ta fatt på.

Jeg tenker at det gjelder å ta en ting om gangen. I dag traff jeg en gatemusikant på Ponte Vecchio som fengslet publikum med sitt trekkspill. Han hadde akkurat den galskapen som skulle til for å spille på denne gamle broen og i tillegg ta betalt for det.



Men vi fikk også med oss duomoen – domkirken – som er så overveldende både i størrelse, konstruksjon og utsmykning at det nesten er uvirkelig.



Hvordan skal man egentlig greie å få med seg alt dette? Kunsten er å bo i passe avstand slik at man kan reise til Firenze med jevne mellomrom og langsomt arbeide seg innover i alt det spennende som finnes i denne byen.

Her har de beste arkitektene, de dyktigste kunstnerne, de mest betydeligste forfatterne og de rikeste mesenene latt det flomme over av både penger og kunstnerisk frihet i senmiddelalder og renessanse.

Et godt sted å være.

Blekksprut kokt i hvitvin

Til middag i kveld hadde jeg planer om å lage en aldeles utsøkt rett av blekksprut. Enkelte av oss elsker blekksprut, andre er ikke så begeistret. Det finnes faktisk noen som får assosiasjoner til spylevæske når du sier blekksprut!? Men uansett – etter å ha lastet ned diverse lekre oppskrifter kom vi til enighet om at vi forsøker blekksprut – kokt i hvitvin.



Jeg kjørte til butikken og handlet inn. Hvitvin var det eneste vi manglet, men når man først er på butikken kjøper man gjerne litt ekstra – sånn for sikkerhets skyld – om noen skulle komme uventet innom i Santo Pietros vei. Blant annet fant to lår av kanin, litt fersk pasta og noe deilig ost veien ned i handlekurven.

Vel hjemme fikk jeg hjelp til å losse bilen og laste inn i kjøleskapet. “Sett over grytene - nå skal det bli blekksprut!” Jeg var i full gang med løken mens John Arne engasjert tok oppdraget med å åpne hvitvinsflaska. "Den skulle jo kokes i hvitvin – ikke sant?" Jo da – det oste av effektivitet og samarbeid. Men så – plutselig – skjedde katastrofen – dersom du har sett 1,5 liter vin renne ut av et hull i bunnen av ei flaske på 2 sekunder vet du hva jeg snakker om. Vinen fosset utover bordet og dynket duken gjennomvåt før den rant videre utover gulvet. Mamma mia! At halvannen liter kunne utgjøre så mye på et gulv visste jeg ikke. Og at hvitvin kunne lukte så mye, visste jeg heller ikke.

Hva hadde skjedd? Flaska hadde høyst sannsynlig hatt en brist – og da korken ble skrudd opp sprakk flaska og alle sluser åpnet seg.

Etter å ha tørket vin og vasket gulv og duk gikk det plutselig opp for meg at blekksprut blir det ikke noe av i dag – blekksprut “kokt i hvitvin” uten hvitvin blir ikke helt det samme. Til middag i kveld ble det servert to kaninlår, aldeles utmerket stekt i ovn, servert med rødvin.

Vårsol i bakkene

Etter en dag med tåke, regn og yr var det nesten litt tungt å merke at det begynte å mørkne ute. Men plutselig tegnet solstråler noen røde tegn på stueveggen. Bort til vinduet for å se hva det kunne være! Tåkeskyene lå der fremdeles som truende uhyrer over Arnodalen, men i horisonten var det håp. Ei rød solkule lå der og vibrerte, varm og god, og sa den ikke noe om at dagene blir lengre? Om at vinteren kun varer et par uker og så er våren der? Og at vi snart kan henge vinterjakka inn i skapet igjen?

Mens folk står på ski i Marseille og brøyter snø i Barcelona ser vi på solnedgangen i Toscana. Og leser skriften på veggen.

Søndag i Livorno

I Italias nest største havneby omsettes det store mengder fisk og sjømat. Livorneserne elsker sin cacciocco (fiskesuppe) og har neppe problemer med å finne ferske råvarer. Hadde dette vært en hverdag, ville den store fiskehallen ha vært åpen, og vi kunne ha brukt formiddagen til å studere kjente og ukjente råvarer fra havet.

Siden vi kom til Livorno på en søndag hadde vi ikke ventet å finne noen fiskere på havna i det hele tatt. Men flere fiskebåter som lå til kai hadde fullt mannskap ombord. Noen bøtte garn, andre vasket båten – og på et bitte lite fisketorg oppdaget vi to fiskere som solgte de siste restene av nattens fangst.



Livorno er en kanalby og er på den måten litt i slekt med Venezia. Her er det riktignok ikke bilfritt på noen som helst måte, men oppfinnsomheten er stor når det gjelder å bruke kanalbreddene til hyggelige stoppesteder, klubblokaler, kafeer og lignende.



Da sola dukket opp over hustakene benyttet vi selvsagt anledningen til å teste ut et av serveringsstedene. Fem stjerner for varene, to for prisene og seks stjerner for solsteiken!



Vi må nok tilbake en vanlig hverdagsmorgen, sånn at vi får med oss det virkelig yrende livet – og fiskemarkedet. Helst burde vi nok ankommet i båt, for det var flere båtplasser enn parkeringsplasser å se.



Forøvrig er det ikke alle fiskere heller som har båt. Det er rett og slett ikke nødvendig.

Mafiaen i Livorno

Vår i skogen

I formiddag var det et fuglekvitter uten like utenfor kjøkkenvinduet. Vi måtte ut på trappa for å se. Og kjenne! For det var en umiskjennelig vårstemning rundt oss, anslagsvis 10 varme grader selv om det var ganske overskyet. Vi forlot datamaskiner og papirer for en stund og bega oss opp i skogen. En våryr løshund slo også følge med oss på veien, sammen med flere kjente og ukjente fuglearter.

Det ble snart nødvendig å løsne på lue og skjerf og kneppe opp jakkene. Det var varmt! Blomster og kaktuser så ut til å ha det utmerket etter romjulskulda, og midt i mørkeste skogen sto en busk og blomstret for fullt.



Det er virkelig noe eget med følelsen av vår, selv om den kanskje ikke er kommet for fullt riktig ennå. Vel tilbake i hagen vår syntes vi at mimosatreet var litt gulere i fargetonen enn sist vi kikket på det.

Vinterstorm

I romjula hadde vi besøk av kraftig vind. Hvorvidt det virkelig blåste storm eller om det “bare” var kuling vet jeg ikke, men det var ihvertfall nok til at svært mange trær blåste over ende her omkring. Noen av vindfallene førte til stengte veier, og fremdeles pågår oppryddingen etter stormen. I hagen hos oss står et stort, ærverdig pinjetre. Det knakk tvers over og ble 4–5 meter kortere enn det var før stormen.

I dag skinte sola så villig at vi tok en tur til stranda. Det hadde selvsagt blåst kraftig også her. Så kraftig at det kunne se ut som om en helt annen sivilisasjon hadde kommet seilende over Middelhavet og overtatt stranda “vår”.



Her hvor det vanligvis er ryddig og god plass til å leke, promenere og sole seg var stranda i dag overstrødd av rekved, bilhjul, joggesko, hele trær med rot, fotballer og lekebiler. Og det var treverk nok til å forsyne distriktet med fyringsved en hel vinter, kunne det se ut til. Ryddemannskapene får sikkert nok å gjøre her helt fram til badesesongen begynner. For når den tid kommer, skal det være plass til bortimot like mange badegjester som det er stokker på dette bildet!

Men midt i kaoset var det også mye vakkert å se.