Arrivederci Toscana!

«En vinter i Toscana» er i ferd med å skifte til «Un estate in Norvegia» (En sommer i Norge). Redaksjonen har spurt de to hovedpersonene om deres erfaringer med å bo en vinter i Toscana.

Gunn:

Å være fremmedspråklig
Da jeg reiste til Italia gledet jeg meg til å lære mer italiensk, – og det gjorde jeg, litt italiensk. Ved hjelp av øyne, ansiktsmuskulatur, armer og bein gjør jeg meg sånn rimelig forstått. Evnen til å lese kroppspråk hjelper meg langt på vei til å forstå. Men, likevel, følelsen av å være på dypt vann har til tider vært meget sterk. Du har ikke ord for det du skal si, du snakker i beste fall stort sett i presens, preposisjonene danser rundt og blir til av når det skal være på, du når det skal være jeg osv. Tankene mine går til alle de jeg har møtt som har forsøkt å lære seg norsk – nå vet jeg hva de har strevd med og hvordan de har følt seg. Å bable i vei på noe tilnærmet 2 års stadiet i språkutvikling gir ikke alltid en boost for selvtilliten. Men uansett – morsomt er det. Ikke minst fordi når du forsøker deg med den lille italiensken du kan, smelter ALLE italienere! De møter deg med en ubetinget velvilje. De smiler sine hjerteligste smil og hjelper deg videre. Er det rart man blir glad i dette folket? Av og til blir slike møter så hjertelige at du helt glemmer det du lærte!



Å snakke om olje
Et tilbakevendende spørsmål vi fikk var: Hvilken olje har dere? Til å begynne med tok vi utgangspunkt i Nordsjøen, Oljefondet og andre nasjonale ståsteder. Etter hvert forsto vi at vi var på feil sted. Det var selvfølgelig matolje, det vil si olivenolje de spurte om. I Toscana er oliven, ved siden av turistene selvfølgelig, en av hovednæringene. Det dyrkes oliventrær overalt. Så langt opp i åssiden og så tett inn til husveggen det er mulig å komme, i villahager og på skolegården. Vi har til og med sett oliventrær i rundkjøringer og på fortauene. Fra oktober til desember foregår innhøsting og pressing og en kan trygt si at hele Toscana preges av det.

Å bruke olje
En ting er det å snakke om det – noe helt annet er det å bruke olivenolje, akkurat som en italiener gjør! For det er det vi har begynt å gjøre. Vi kan ikke noe for det – olivenolje er blitt en del av oss – og det er for sent å snu. Vi er hekta. Smør på brødet er byttet ut til fordel for olivenolje. Vi har olje på brødet, på pastaen, på suppa, på grønnsakene, og selvfølgelig i panna.

Jeg forsøkt en gang å forklare noen italienere om tran – altså torskeolje – men jeg tror ikke jeg greide det – og heldigvis var det ingen som insisterte på å smake. Denne oljen får vi ha i fred.

Å ha to tanker i hodet på en gang
Å være borte og hygge seg med alle de man møter – og å glede seg til å komme hjem til alle hjemme – er to sider av samme sak. Selv om jeg har møtt utrolig mange veldig hyggelige mennesker i Italia har jeg aldri glemt alle de jeg savner hjemme i Norge. Jeg gleder meg til å se dem alle sammen. Å glede seg over å treffe mennesker og å være sammen dem kan man gjøre over alt. Og uansett hvor man er i verden er det noen et annet sted man også gjerne skulle ha hatt i nærheten av seg. Akkurat nå er det alle kjente og kjære i Norge vi kommer til å være nærmest.

Bosted
På bakgrunn av våre erfaringer så langt kommer vi til å jobbe mot det å kunne ha en fot i hver leir. Det vil si ett ståsted i Norge og ett i Italia. Og så sjonglere og variere alt etter som.

John Arne:

Om venner
– Jeg savner Italia allerede, sier han etter to sekunders betenkningstid. – Jeg savner den italienske gjestfriheten, imøtekommenheten og vennligheten. Prøver du å si et par ord på italiensk er det utrolig hvor ivrige italienere er etter å forstå, forklare, hjelpe til og bli forstått. Her er det ikke vanskelig å få nye venner!

Olivenkultur!
– Dessuten savner jeg oliventrærne og hele den kulturen som er rundt olivendyrking. Våre toscanske venner lever med sine oliventrær hele av året. Om vinteren og våren skal trærne beskjæres og stelles, de følges nøye opp mens olivenene modnes utover høsten, og i perioden oktober til januar er det innhøsting og pressing. I tillegg til at oliventrærne kan bli mange hundre år gamle, har de sterke tradisjonene rundt olivendyrkingen gjort inntrykk på meg. På fridager er gjerne hele slekta samlet i olivenlunden, og midt på dagen steller de i stand lange og gode lunsjmåltider slik toscanerne er så flinke til. Den virkelig gode olivenoljen kan nok være vanskelig å finne i norske butikker. I Toscana er den hverdagskost.



– Jeg savner min gode venn Lee, som er en utvandret texaner og lever med sin tyske kone Gerda og sine sine oliventrær i åssiden ovenfor Calci. Her ser vi ham i sitt rette element: Sammen med et av de 800 oliventrærne som de dyrker og høster fra. Lee har reist verden rundt, men liker tydeligvis livet i åssidene i Monte Pisani best av alt. Han er lett å bli kjent med, og levende interessert i alle han møter. Jeg savner alle de gode vennene jeg har fått i løpet av dette halvåret.

Norge
– Når alt dette er sagt, gleder jeg meg til å komme tilbake til Norge. Til å treffe venner og familie, og til å bo i et hus med skikkelig varme innendørs. Italienske hus kan være kalde om vinteren, og ingen har gulvvarme på badet.
– Og så gleder jeg meg til å reise tilbake til Toscana igjen...



Reisen
Når dette leses, er Gunn og John Arne på vei nordover i sin røde Fiat Brava. Den er pakket akkurat så full som en Fiat kan bli uten at sjåføren mister sikten bakover eller at bilen skraper nedi brolegningen på Via Santo Pietro. Med fire nye støtdempere (og fire nye stearinlys!) tipper vi dessuten at de vel 230 milene til Oslo blir en behagelig reise. Som den oppmerksomme leser kanskje allerede har sett, fikk ikke den fine, hvite julelysestaken fra IKEA plass i bilen. Fullt er fullt!

Arrivederci!

Sommer i Toscana

"En vinter i Toscana" vil i dag vise utdrag fra “En sommer i Toscana”.
Med 18 varme grader og sol tilbringes lunsjen, og litt, til utendørs.



... og katten Micio holder oss fortsatt med selskap.

Avsløringen

Nå kan alle få det bekreftet – det er varmt i Toscana om vinteren! Med høyhalset genser, varm kåpe og tykk dundyne godt pakket rundt seg demonstrerer Gunn her hvordan vi koser oss ute i stekende sol. Og – er det ikke en liten påskelilje vi skimter på bordet der? Det er nesten sommer!

Vårsol i bakkene

Etter en dag med tåke, regn og yr var det nesten litt tungt å merke at det begynte å mørkne ute. Men plutselig tegnet solstråler noen røde tegn på stueveggen. Bort til vinduet for å se hva det kunne være! Tåkeskyene lå der fremdeles som truende uhyrer over Arnodalen, men i horisonten var det håp. Ei rød solkule lå der og vibrerte, varm og god, og sa den ikke noe om at dagene blir lengre? Om at vinteren kun varer et par uker og så er våren der? Og at vi snart kan henge vinterjakka inn i skapet igjen?

Mens folk står på ski i Marseille og brøyter snø i Barcelona ser vi på solnedgangen i Toscana. Og leser skriften på veggen.

Jul i Italia

Etter nesten tre måneder i Toscana feirer vi nå jul i olivenlunden, med italienske og norske juletradisjoner i skjønn forening. Vi ønsker alle som har fulgt oss på bloggen vår en riktig god jul og vil samtidig takke for alle hilsener og gode innspill.

Blomster til jul

Det er ikke alltid varmt og godt i Toscana. Slett ikke. Men i dag var det varmt. Vi snakker om årets korteste dag, men temperaturen i skyggen var likevel 14-15 grader midt på dagen. På formiddagen dro vi til sommerbyen Castiglioncello. De to-tre timene vi satt på stranda der og så på folkelivet rakk vi nesten å bli solbrente. Vel hjemme igjen spiste vi lunsj i hagen, mens fluene surret omkring oss. En gresshoppe lettet fra verandaen mens vi satt der, og blomstrende busker skapte en sommerlig ramme rundt det hele.





Men Toscana er kontrastenes land. Om noen dager skal visstnok en frisk nordøst bris feie over landskapet og slette alle sommerfølelser, med maks 4 grader pluss på dagtid. I morgen drar vi avgårde for å kjøpe ved til peisen.

Solvervstid

Det er snart bare to døgn til vintersolverv, og da sola gikk ned i Middelhavet klokka 17 minutter på fem i ettermiddag, så den slik ut sett fra trappa vår. Sitronene er snart modne, mimosatreet har satt seg fore å blomstre i februar, og vi gleder oss til å oppleve hvordan det er å bo i Toscana når det begynner å våres.

Vinter i Toscana

Når dette skrives (kl. 09.30) er temperaturen her i Calci den samme som i Oslo; +1°. Det er rim på bakken...



og snø på de høyeste fjellene i Apenninene.



Selv om morgentemperaturen kan være lik, er det tross alt forskjeller. Den vi setter aller mest pris på, og som skaper den største kontrasten, er sola. Når den kommer, kryper gradestokken fort opp til 14–15 grader. Da spises lunsjen gjerne ute i hagen, hvor planter og løk spirer som om våren er rett rundt hjørnet.



Luftfuktigheten er en annen forskjell. Den nordlige vinterens kulde bringer gjerne tørr luft med seg. Her er luftfuktigheten som regel høy. Av og til er den oppe i 60–70%, og tåka ligger tjukk. Problematisk for klestørken, men spennende for fotografen.

Fredagslunsj

I nabolandsbyen La Corte er det som kjent lunsj med norsk-tysk-amerikansk-italienske venner hver fredag. Der får vi alltid god mat og vi har det alltid hyggelig sammen.

I dag hilste vi såvidt på en vi ikke kjente fra før. Det virket som om hun ikke hadde den samme positive opplevelsen av “circoloen” som vi har hatt når vi har vært der. I det hele tatt kunne det se ut som om hun savnet noe – kanskje lunsjen hjemme...

Lykken er ...

Noe “alle vet” er at hestesko skal henge med åpningen opp – slik at lykken ikke renner ut. Da min secondo piatto til lunsj åpenbarte seg som en hestesko, måtte det selvfølgelig foreviges. “Hesteskoen” var en lang pølse servert med brune bønner.

Italienske pølser er noe annet enn pølser ellers! I menyen var denne beskrevet som: Salsiccia alle griglia fagioli saluti. Det var en fersk pølse som var grillet og servert med deilige, bløte, brune bønner. Alt badet i en diskret men utrolig smakfull saus av smør smaksatt med rosmarin og salvie.



Sausen var så diskret til stede at da jeg holdt tallerkenen aldri så lite på skrå opp mot fotografen, forsto jeg ikke før det var for sent – og det var først når innehaveren diskret kom med en ekstra serviett – at godsakene var i ferd med å renne ut. Til tross for denne lille ulykken var lykken fullkommen – pølsa, bønnene og sausen smakte like fullt himmelsk.

Strandliv

Når det blir varmt i innlandet kan det være godt å ha en kyst å dra til. I dag har vi bestemt oss for å utforske strendene i nærheten som ligger ca. en halvtime hjemmefra. Vi kjører glade avgårde mot sjøen. Etter å ha parkert Fiaten fortsetter vi langs elven Serchio, setter kursen mot havet og havner på noe som kanskje kan betegnes som en “hobbyfiskestrand”. Vi ser småbåter, brygger, noen byggverk langs elvebreddene som minner om norsk gapahuk, og mange, mange fiskere med fiskestang. Ingen av fiskerne – selv om de har både to og tre fiskestenger hver – får et eneste napp, såvidt vi kan se.

Når vi omsider kommer helt ut til havet oppdager vi at den virkelig fine stranden er et par kilometer unna. Vi returnerer til bilen og kjører et stykke videre, til en parkeringsplass der det annonseres med både pizzeria og ristorante. Her finner vi også noen hobbyfiskere, men mye annet i tillegg: En hest(!) som bader, et ektepar som løser kryssord i ettermiddagssola, barn og voksne som leker med ball, damer og menn som soler seg i henholdsvis bikini og shorts, hunder som snuser i sanden, en familie som tester ut den nye metallsøkeren sin, kort sagt: de fleste aktiviteter som kan utøves på en strand der man har tilnærmet uendelig med plass å boltre seg på.

En dame jeg treffer benytter den fine stranden til å realisere sine drømmer, og er i ferd med å bygge et flott italiensk sand-hus med stort kjøkken og peis – og grønnsakhage utenfor. Utsikten til havet er det heller ingen ting å si på.