Edle dråper til jul

I dag hadde vi den tredje julekvelden så langt denne jula – selv om det altså er nyttårsaften. Om noen dager skal vi feire den fjerde. En av årsakene til den omfattende julefeiringen er postgangen fra Norge til Italia. Den er veldig pålitelig, for posten kommer alltid fram, men tiden det tar har variert mellom to dager og fire uker. Vi har derfor åpnet julegaver i flere omganger. Ennå mangler julegavene til oss selv, som ble sendt fra Oslo for to uker siden. Men så har vi noe å glede oss til på nyåret også!

For noen uker siden ble Gunn spurt om det var noe hun savnet her i Italia. Det eneste hun kom på i farten var tran. Tranflaska hun hadde tatt med da vi dro var på det nærmeste tom, og noen erstatning hadde vi ikke funnet i butikkene her.

Da vi hentet posten i dag fikk vi en ny julesending, bl.a. en pakke fra Trondheim. Vi var ekstra spente på hva den kunne inneholde, for det skvalpet mistenkelig inni boblekonvolutten. Stor var overraskelsen og gleden da det skvalpende innholdet viste seg å være Møllers tran!



Vi måtte se en gang til på tolldeklarasjonen – og ganske riktig: Der sto det tran. Godt at Møllers tran selges på solide flasker, tenkte vi. Det er tydeligvis ikke så vanskelig å få sendt pakker med skvalpelyd, så her åpner det seg flere muligheter.



Fortsatt god jul – og godt nytt år!

Jul i Italia

Etter nesten tre måneder i Toscana feirer vi nå jul i olivenlunden, med italienske og norske juletradisjoner i skjønn forening. Vi ønsker alle som har fulgt oss på bloggen vår en riktig god jul og vil samtidig takke for alle hilsener og gode innspill.

Blomster til jul

Det er ikke alltid varmt og godt i Toscana. Slett ikke. Men i dag var det varmt. Vi snakker om årets korteste dag, men temperaturen i skyggen var likevel 14-15 grader midt på dagen. På formiddagen dro vi til sommerbyen Castiglioncello. De to-tre timene vi satt på stranda der og så på folkelivet rakk vi nesten å bli solbrente. Vel hjemme igjen spiste vi lunsj i hagen, mens fluene surret omkring oss. En gresshoppe lettet fra verandaen mens vi satt der, og blomstrende busker skapte en sommerlig ramme rundt det hele.





Men Toscana er kontrastenes land. Om noen dager skal visstnok en frisk nordøst bris feie over landskapet og slette alle sommerfølelser, med maks 4 grader pluss på dagtid. I morgen drar vi avgårde for å kjøpe ved til peisen.

Solvervstid

Det er snart bare to døgn til vintersolverv, og da sola gikk ned i Middelhavet klokka 17 minutter på fem i ettermiddag, så den slik ut sett fra trappa vår. Sitronene er snart modne, mimosatreet har satt seg fore å blomstre i februar, og vi gleder oss til å oppleve hvordan det er å bo i Toscana når det begynner å våres.

Juleforberedelser

Det nærmer seg jul. Hus og butikker er dekket av blinkende lysrør, og julekaker selges i et ukjent antall overalt hvor mat er å få kjøpt. Juledekorasjoner settes ut i hager og på verandaer. De mest spenstige er kanskje de der julenissen klatrer opp på verandaen i full nissedrakt og med gavesekk på ryggen.



Den virkelig store juledekorasjonen er likevel julekrybben (il presepio). Julekrybber selges over alt, miniatyrer til vinduskarmer og barnerom, større dekorasjoner til butikkvinduer og stuepynt. Eller til hagen.



Man kan godt undres over denne installasjonen. De tilstedeværende i stallen er neppe hentet fra juleevangeliet. Der står det vel heller ikke noe om det italienske flagget. Kanskje var dette mer hagedekorasjon enn juledekorasjon(?)

Det kan man ikke si om julekrybben i klosterkirken Nicosia. Her arbeides det på dugnad i ukevis før å gjøre ferdig en julekrybbe som fyller et helt kor i kirken. Det snekres og males, modelleres i gips, og materialer hentes fra naturen rundt kirken. Det slurves ikke med noe. Gjeternes sauer har f.eks. ekte ull på kroppen!

I julen kommer folk for å se om ikke il presepio di Nicosia er blitt enda større og enda finere enn den var i fjor. Og det har den.

Driftige damer!

Disse damene, som vi så vidt rakk å fotografere da vi måtte stoppe for dem i et av egnens mest trafikkerte veikryss, har vi valgt som representanter for månedens driftigste. Hva de hadde fore vet vi ikke – men styrken og besluttsomheten var ikke til ta feil av der de manøvrerte elegant i den tette trafikken. Her er det ikke noe dill-dall! Man tar det man har, kler seg etter vær og føreforhold – og får gjort det man skal.



Da de hadde passert, og vi hadde kommet oss gjennom krysset, tenkte vi på moter. Vi befinner oss jo i Italia – antrekk og moter er viktig her. Inspirasjon til nye moter hentes gjerne fra helt andre områder enn moteverdenen selv. Kan disse damene ha vært inspirasjonskilden til moten “lag på lag” tro? Ikke vet vi, men vi ble i hvert fall inspirert.

Is på frontruta?

Skrapte du is av bilvinduene i dag tidlig? Det gjorde ikke vi. Vi “skrapte” oliven. Nattens vinder hadde ristet høstens siste oliven ned fra trærne og anrettet dem pent på vår frontrute.

Helligdag

I dag, 8. desember, er det helligdag her i Italia. Den katolske kirke feirer “Jomfru Marias uplettede unnfangelse” som betyr at “Gud bevarte Maria fri fra arvesyndens plett helt fra hennes unnfangelse i mors liv.”




Da vi kom til Italia tenkte vi at kirketid og helligdager var noe vi måtte forholde oss til, og vi var innstilt på å skjerpe oss i forhold til “å holde hviledagen hellig”.

Fra vår barndom husket vi at klestørken ble tatt inn fra snora sent lørdag kveld, om den var aldri så stivfrossen. På søndag skulle man ikke drive slike verdslige sysler som å tørke klær, må vite.

Det var derfor ganske overraskende å oppdage at italiensk søndag er den store vaskedagen, klestørkedagen, dagen for pløying av åkrer, og ikke sjelden også handledag. Vi har aldri sett køen utenfor Ipercoopen (kjøpesenteret) så lang som sist søndag.

Er det tidene som endrer seg? Eller har det alltid vært slik? Kanskje er også dette et uttrykk for italieneres pragmatiske innstilling til livet? Vi undersøker saken videre.

En liten historie til slutt: En venn av oss, som bor i en liten landsby litt lenger nord, hadde i motsetning til oss registrert at søndag var dagen for kirkegang. Særlig var mange av landsbyens kvinner ivrige kirkegjengere. Hun spurte en av sine italienske fortrolige om kvinnene i denne landsbyen var spesielt religiøse. Hun fikk et lattermildt svar: De er nok ikke så religiøse som det kan se ut til, det er bare presten som er så kjekk!

Vinter i Toscana

Når dette skrives (kl. 09.30) er temperaturen her i Calci den samme som i Oslo; +1°. Det er rim på bakken...



og snø på de høyeste fjellene i Apenninene.



Selv om morgentemperaturen kan være lik, er det tross alt forskjeller. Den vi setter aller mest pris på, og som skaper den største kontrasten, er sola. Når den kommer, kryper gradestokken fort opp til 14–15 grader. Da spises lunsjen gjerne ute i hagen, hvor planter og løk spirer som om våren er rett rundt hjørnet.



Luftfuktigheten er en annen forskjell. Den nordlige vinterens kulde bringer gjerne tørr luft med seg. Her er luftfuktigheten som regel høy. Av og til er den oppe i 60–70%, og tåka ligger tjukk. Problematisk for klestørken, men spennende for fotografen.

Klosterliv

Her i Calci finnes et kartensisk kloster som ble bygget og opprettet i 1366. Du ser det på bildet under her. Området er stort, med mange vakre bygninger og en stor olivenlund. Typisk for bygningene er at alt er bygget om en symmetrisk akse.



Klosteret er kjent som Certosa di Calci, men i dag er det ikke lenger kloster her. Eiendommen er overtatt av staten og huser blant annet Naturhistorisk Museum, som har en av de største samlinger av hval-skjeletter som finnes i Europa. En stor andel av disse er faktisk av norsk opprinnelse, mange av dem er merket med “Utsira, Norvegia”.



I dag har vi fått en omvisning i disse fantastiske bygningene, der minner fra klosterlivet i middelalder og renessanse blander seg med naturhistoriske minner administrert og ivaretatt av Universitetet i Pisa.

Det bodde opprinnelig 19 munker i dette kollektivet. Hver av dem hadde sitt eget hus og sin egen hage. De dyrket sine grønnsaker og sine blomster, men hadde ikke lov til å snakke med de andre i klosteret. Hagebruk, studier av hellige skrifter og meditasjon var deres hverdag.

Bygningene er delvis restaurert og delvis under restaurering. Hele området fremstår som et vakkert og vel ivaretatt sted, som kan gi en fotograf mange gleder...

Julekalender

Enkelte blir aldri for gamle for julekalender. Med tida og alderen utvikles det dog nye varianter. Tage, for eksempel, vår venn i Montemagno, tillater seg ett stort stykke julekake hver dag kl. 10.30 – fra 1. desember til julaften.

1. desember i år, som var en regnfull mandag, fikk vi delta på hans julekalender-kake-åpning. En åpning som ble gjort med stor bravur. Tilstede var også Sissel og Edel.



Og det er ikke hvilken som helst julekake vi snakker om. Il Pandoro – Ricetta Classico – en tradisjonell italiensk kake av klassisk oppskrift.

Kaken leveres i en lekker “hatte-eske” og må prepareres før servering. Prepareringen består i at medfølgende melis tømmes i posen som kaken ligger i:



Posen, med kaken i, ristes:



– og vips, så er kaken klar til servering!



Serveringen består av utsøkt italiensk kaffe – og på italiensk vis dypper man kaken i kaffen før man nyter.

Oliven!

Her i Santo Pietros vei har vi oliventrær på alle kanter. Krokete, sølvglinsende oliventrær pent på rad. Noen unge og noen gamle, mange er veldig gamle. Santo Pietros vei ble bygget for 600 år siden og det forundrer oss ikke om noen av trærne er like gamle.



Antonella, vår husvert, har også sin olivenlund. Her er det 112 trær. Olivenhøsten starter som regel i midten av oktober. Olivenene ristes ned fra trærne ved hjelp av en slags rake med motor på. Under trærne er det lagt ut store nett som samler dem opp.



Noen oliven legges i saltlake for å modne til spiseoliven. Mesteparten av olivenhøsten går til oljeproduksjon. I dag fikk vi bli med Antonella da hun leverte oliven til pressing. Presseriet drives av et kooperativ, og Antonella er selvfølgelig medlem. På presseriet står vi i kø og venter på at akkurat våre oliven skal til pers. Samtalen glir lett rundt oss. “Hvordan gikk det hos dere i høst? Hvor mange kilo ga lunden din?” osv. Vi forstår ikke halvparten av det italienske, men skjønner av kroppspråket at det handler om størrelser, mengder og kvalitet.



Endelig er det vår tur og prosessen kan starte. Vi har fått nr. 39 – et nummer som følger akkurat våre oliven gjennom hele produksjonsprosessen. Her er det ikke snakk om å blande mine oliven med dine! Avlingen tømmes inn i en stor maskin og vaskes med vann. Blader, rusk og rask skilles ut. Olivenene føres så videre inn i en kvern og males til en masse. Massen eltes og oljen skilles ut.



Oljen blir så ført videre til en utskiller og så en sentrifuge hvor det vannet som naturlig er inne i olivenen, skilles ut. Og til slutt – i enden av produksjonslinja, kommer så de dyrebare dråpene.

Antonella venter spent og jubler da de første dråpene kommer. Den gulgrønne fargen lyser og vi får stikke fingeren inn i strålen og smake. Ferskere olivenolje får du ikke.





Av Antonellas 112 trær ble det høstet godt og vel 500 kg oliven som etter pressing ga 57 liter olivenolje. Antonellas oljefond! Oljen er av beste kvalitet og deles med andre på italiensk vis. De som hjalp til med innhøstingen får sitt. Familie og venner får selvfølgelig – og i tillegg finnes det noen heldige leieboere som også får.

I olivenlunden

Novembersola varmer i husveggen, og insektene surrer i motlyset. Det store mimosatreet har allerede gjort seg klart til blomstringen i februar. I det fjerne høres prat og motorlyd fra noen arbeidsfolk som holder på med siste del av olivenhøsten.



De som har fulgt med på bloggen siden starten, vil allerede ha lagt merke til at dette ikke er det huset vi flyttet inn i 1. oktober. På grunn av problemer med oppvarming har vi forflyttet oss et par kilometer til et litt mindre, men ikke mindre hyggelig hus litt oppe i åsen ovenfor Calci.

Inne har vi kombinert kjøkken og stue, to soverom og bad. Utenfor er det en fin hage, og vi er omgitt av en stor olivenlund. I etasjen under oss bor Antonella. Hun er verdens hyggeligste vertinne. Da vi kom hit sto en flaske med olje fra hennes olivenlund på kjøkkenbenken. I dag kom hun med en stor krukke med grønne oliven i saltlake.

Dette for å berolige dem som har trodd at vi hadde begynt på en iskald vinter med slaps og snø og satt innendørs fullt påkledd med yttertøy. Neida, vi fryser ikke, og bildene med sludd og kuling som Dagsrevyen serverte forleden stammet nok ikke fra Toscana, men fra Alpene et sted!

Er’n ikke søt, da?

Gunn har funnet bilen i sitt liv. En ekte Cinquecento! Denne har fast tilhold på parkeringsplassen i Montemagno like i nærheten av der vi bor. Sylindervolum er 0,479 liter og antall hestekrefter anslås til mellom 15 og 20. Vil du lese mer om bilen finner du et annet blogginnlegg her. Og enda et her!

Snakker du italiensk?

Mange har spurt meg om hvordan det går med det italienske språket. “Jotakk”, kan jeg svare, noe unnvikende muligens, det går framover. Og det gjør det jo, men det hadde vært fint om det gikk fortere.

Kjæresten min snakker ivrig med italienere. Hun får stadig nye venner blant lokalbefolkningen, og har ingen problemer med språket. Med andre ord ligger hun litt foran meg.

Duedusj i Siena

I filmen “La Dolce Vita” tok Anita Ekberg et nattlig bad i Trevifontenen i Roma. Duen vi traff i Siena i går var kanskje ikke like grasiøs, – men renslig det var hun.



Fontenen hun dusjer i heter “Fonte Gaia” – den ligger på Piazza del Campo – midt i Siena – og ble opprinnelig bygget i 1343.

Fredagslunsj

I nabolandsbyen La Corte er det som kjent lunsj med norsk-tysk-amerikansk-italienske venner hver fredag. Der får vi alltid god mat og vi har det alltid hyggelig sammen.

I dag hilste vi såvidt på en vi ikke kjente fra før. Det virket som om hun ikke hadde den samme positive opplevelsen av “circoloen” som vi har hatt når vi har vært der. I det hele tatt kunne det se ut som om hun savnet noe – kanskje lunsjen hjemme...

Tårnet i Pisa

At “Det skeive tårn i Pisa” er skeivt det visste vi – men at det er så skeivt som det er – visste vi ikke før vi fikk se det.





Tårnet er oppført som kampanile (klokketårn) for domkirken som ligger like ved. Byggingen av tårnet startet i 1173 men ble ikke fullført før 1350. Grunnen består av elvesand, og tårnet begynte å helle allerede før tredje etasje var ferdig. Det ble likevel fullført. I de senere år er tårnet rettet opp med 38 cm – det regnes nå for trygt og er igjen åpent for publikum.

Det er mange som kommer hit til Mirakelplassen – og til tider er det veldig fullt. Nå er det litt utenom sesong og god plass både til kirkegjengere på vei til søndagsmesse, italienere på tur i eget land og oss andre.

Sånn går nu dagan...

Vi fikk et godt spørsmål på telefonen her om dagen: Hvordan er en dag i Caprona? Her på bloggen kan det jo se ut som om dagene stort sett fylles med spennende turer, hyggelige lunsjer og shopping. Og det er helt riktig. Vel å merke når det gjelder enkelte dager.

La oss først se et bilde fra leiligheten vår en “vanlig” torsdag. Kontoret ligger sentralt plassert ca. midt i leiligheten. Som man kan se er det organisert som et åpent landskap, og det er ikke langt å gå for å finne noen å diskutere med. Her produseres kartillustrasjoner, tekster og bilder. Noe leveres over internett til kunder i Norge, mens noe går rett ut på våre egne nettsider.



Dagen starter med at vekkerklokka ringer. Den henger i et kirketårn ikke langt unna og varsler hver morgen at klokka er sju. Så er det morgenstell og kaffe, før vi har vårt faste morgenmøte, som for det meste foregår i rask gange på en av veiene eller stiene i nærheten. Og så er det frokost…

Midt på dagen – sånn i ett-tida – er det lunsj. På fredagene inntas den sammen med gode venner på circoloen (samfunnshuset).

Og kveldene...? Torsdag er det først italienskkurs i Calci, og annenhver torsdag er vi på filmklubb hos Sissel i Montemagno. Her møter vi andre filmentusiaster og ser italienske filmer. Fredag ser vi gullrekka på nett-tv. Ellers tilbringer vi ganske mye tid på kontoret, også om kveldene.

Er det fint lys for fotografering tar vi gjerne en sykkeltur eller biltur for å se, oppleve og hente med oss bilder hjem. I dag var vi en tur i Volterra, en av de byene som har virkelig storslagen utsikt over Toscana-landskapet. Fotomotivet denne dagen ble likevel ikke landskapet eller den store festningen som Volterra er kjent for, men en grå papirpose med brød i som vi fikk servert på vårt lunsjbord. Den ene fotografen var raskt oppe med sitt kamera før det kom mer mat på bordet:





Da vi noen timer etter var vel hjemme igjen, laget vi blogg-innlegg. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Denne også.

Grensehandel

Det meste du finner i Italia er selvsagt italiensk. Likevel kan du finne mye som ikke er italiensk i det hele tatt. IKEA for eksempel. IKEA er veldig svensk. Det er så svensk at du får kjøpt svenske pepperkaker, surströmming og svensk snaps rett etter at du har kommet deg forbi kassaapparatene.

Vi dro til IKEA fordi vi trengte noen interiørdetaljer og litt kjøkkenutstyr i en fei. Og hvor finner man vinglass, stekepanne og bokhylle på ett og samme sted? Uansett hvor man befinner seg i verden? PÅ IKEA. Sånn sett bekrefter vi herved Ingvar Kamprads forretningsfilosofi. Produktene skal være slik man forventer de skal være, de skal koste det man forventer at de skal koste, og de skal finnes der man forventer å finne dem. Og man skal skru dem sammen selv, så klart.

Vi fant ikke IKEA med det samme. Så Kamprads filosofi fikk seg en knekk til å begynne med. Vi havnet langt inne i Firenze, noen titalls meter fra jernbanestasjonen, der det ikke var en eneste møbelforretning å se. I ettertid har vi kommet til at det var GoogleMaps som hadde skylden for akkurat det, pluss at det var en hyggelig resepsjonist på et hotell i nærheten som har æren for at vi havnet på rett kurs til slutt.

Det merkelige med IKEA, eller det geniale, som Ingvar Kamprad sikkert ville ha sagt, er at et varehus er et varehus – er et varehus. Uansett hvor du er i verden og går inn gjennom den blågule fasaden, så finner du det samme innenfor dørene. I samme etasje, i samme avdeling, i samme hylle. Vi var på en måte tilbake i Oslo, på Furuset, der vi har handlet ganske ofte de siste årene. Det tok kortere tid å handle de varene vi hadde på handlelista enn det tok å finne veien til varehuset. Alt var som det bruker å være på IKEA Furuset, bortsett fra språket på plakatene og bortsett fra at det regnet mere på veien hjem enn det vanligvis gjør mellom Furuset og Ensjø.



John Arne skrudde ivrig sammen Expedit-hylla til kontoret da han kom innenfor døra hjemme og tok den i bruk umiddelbart. Helst ville han kanskje ha funnet ei hylle i en italiensk møbelforretning. Men for det første hadde den sikkert kostet det tidobbelte. Og det hadde tatt mye lengre tid å finne den. Og hvilken italiensk møbelforretning (eller norsk) har stekepanner og dessertskåler i underetasjen? Til høyre etter at du kommer ned trappa?

Det er noe eget med det italienske. Men det er ikke så dumt med det svenske heller. For eksempel at IKEA har en butikk i passe avstand hjemmefra.

For den som lurte litt – snaps kjøpte vi ikke. Det får være grenser!

Lykken er ...

Noe “alle vet” er at hestesko skal henge med åpningen opp – slik at lykken ikke renner ut. Da min secondo piatto til lunsj åpenbarte seg som en hestesko, måtte det selvfølgelig foreviges. “Hesteskoen” var en lang pølse servert med brune bønner.

Italienske pølser er noe annet enn pølser ellers! I menyen var denne beskrevet som: Salsiccia alle griglia fagioli saluti. Det var en fersk pølse som var grillet og servert med deilige, bløte, brune bønner. Alt badet i en diskret men utrolig smakfull saus av smør smaksatt med rosmarin og salvie.



Sausen var så diskret til stede at da jeg holdt tallerkenen aldri så lite på skrå opp mot fotografen, forsto jeg ikke før det var for sent – og det var først når innehaveren diskret kom med en ekstra serviett – at godsakene var i ferd med å renne ut. Til tross for denne lille ulykken var lykken fullkommen – pølsa, bønnene og sausen smakte like fullt himmelsk.

Søndagslunsj på 1320 moh.

Når man blir invitert til søndagslunsj på 1320 meters høyde takker man selvfølgelig ja! Etter noen mil på svingete, smale og bratte veier som snor seg gjennom landsbyer og skogkledde åssider ender vi opp på parkeringsplassen til Rifugio Carrara. Parkeringsplassen er allerede overfylt, men vi er i Italia, og vi kjører Fiat – for oss finnes selvfølgelig plass.



Sammen med andre lunsjgjester går vi de siste 150 metrene langs en sti dekket av høstløv. Da vi startet turen hjemmefra var det 23 grader. Her i høyden er det tåkeskyer og 14 grader. I Norge ville vi sagt at det er frisk luft. Hva italienerne kaller det vet vi ikke.



Ute på terrassen foran hytta møter vi Sissel. Kledd i vindjakke og utstyrt med norsk-italiensk ordbok koser hun seg glugg. Hun har hatt et døgn her allerede – og heldigvis inviterte hun oss ny-italienske til dette drømmestedet. Her møter vi også italienere som liker seg i fjellet og mange som slår av en prat – bedre italienskkurs kan du bare drømme om.

Stedet eies av C.A.I. som står for Club Alpino Italiano. Det minner litt om en turistforeningshytte. I dag er det dagen for medlemmenes høstfest – og spisesalen er stengt. Men ettersom vi er gjester av en av de losjerende dekkes det et bord for oss i baren.



Innimellom alle rettene underholder innehaveren med historier. Her er selvfølgelig alle rettigheter – og kaffemaskin! Vi serveres: sprudlende hvitvin når vi setter oss – antipasto – primo piatto – secondo piatto – dolce (søtt – dvs. dessert) – og til slutt en grappa.



Før vi trillet hjemover ble det tid til et lite photoshopkurs. Utenfor hytta møtte vi C.A.I.-medlemmer som ristet kastanjer med en noe uortodoks metode – en ombygd vaskemaskintrommel gjorde nytten som grill.