Friluftsliv

Friluftslivet i Toscana er godt regulert. Stiene er markert med røde og hvite merker for at du skal finne fram, og innimellom dukker det opp informasjonstavler og skilt. Her er vi på vei til fjellet La Verucca (ca. 560 moh.), og våre gjester Marte og Bjørnar fra Norge viser hvordan man i praksis benytter skiltets informasjon om marsjretning, rekkefølge, turutstyr, kroppsholdning og ganglag.

Stengt på grunn av sol

Det er i slutten av februar, og når sola skinner, så står den høyt på himmelen. Det betyr også at den varmer godt. I dag varmet den så godt at vi likegodt stengte kontoret vårt og satte oss ute i hagen med et glass vin. En av de som ikke hadde stengt kontoret var en svermer – den benyttet dagen til å hente nektar fra løkplantene vi har utenfor huset, og som nå står i full blomst.

Grønt lys!

Jeg står på fortauet i et av Romas mest trafikkerte lyskryss. Hovedgata har rødt lys, og fotgjengerne passerer på tvers. Mens det lyser rødt, kommer flere og flere scootere snikende mellom bilene og stiller seg opp halvveis inne i fotgjengerfeltet. Bakom hjelmvisirene skimter jeg ansikter med et fokusert blikk – delvis på fotgjengerne og delvis på lyssignalets farge. Noe annet teller ikke. At det sitter et forelsket par og bestiller vin på fortausrestauranten to meter til høyre legger ingen av dem merke til.

Så blir det grønt. Og du tror det ikke før du får se det: Scooterne i Roma har en fantastisk akselerasjonsevne. Lenge før noen av bilistene lenger bak har rukket å trå på gasspedalen er de første scooterne godt ute i krysset. De har selvfølgelig sett at det ble rødt for tverrgående trafikk og har telt sekundene de vet må gå før lyset skifter.





Det går utrolig fort for seg. Scooterne er allerede langt oppe i gata. Fartsgrense er et fjernt begrep. Nå står fotgjengerne og venter, med et resignert uttrykk i ansiktet. Bilene snitter frakkeskjøtene og pusser nesten skotuppene på de ventende pedoni (fotgjengere). Her nytter det ikke å ta seg til rette, nei. La dem holde på, det blir jo vår tur etter hvert.



Så er Rally Roma over for denne gang. Og mens de gående krysser gata med litt forhøyet puls, stilles et nytt heat opp foran det røde lyset.

Avsløringen

Nå kan alle få det bekreftet – det er varmt i Toscana om vinteren! Med høyhalset genser, varm kåpe og tykk dundyne godt pakket rundt seg demonstrerer Gunn her hvordan vi koser oss ute i stekende sol. Og – er det ikke en liten påskelilje vi skimter på bordet der? Det er nesten sommer!

Krisetider

Det første som møtte oss da vi kom ut av hotellet i Roma fredag den 13. februar – var blålys. Gata var stengt av en politibil, og trafikken ble dirigert i nye retninger. Over hustakene surret et helikopter frem og tilbake. Umiddelbart kunne det virke dramatisk. Ettersom folk i gata så ganske uberørte ut, fortsatte vi vår vandring. I neste kryss møtte vi også blålys, stengte gater og dirigerende politi, og da forsto vi at noe var på gang.



Mot oss kom et menneskehav marsjerende med ballonger, paroler og flagg. Budskapet var: “Unita anticrisi” – “Sammen mot krisa”. Den italienske fagbevegelsen hadde samlet representanter fra hele Italia til stor demonstrasjon og folkemøte i Roma.











Dagen etter kunne vi lese i avisen at så mange som 700 000 hadde deltatt i demonstrasjonen. Vi telte ikke, men kan skrive under på at det var mange. Demonstrasjonstoget stoppet mye av Romatrafikken i flere timer.

Over hele verden snakkes det om krise i økonomien. I Italia går man dessuten i demonstrasjonstog.

Etter regn ...

I den siste uka har regnet bøttet ned. Det har vært flom og jordras og flere veier har vært stengt. Alle som kunne holdt seg innendørs.

Nå skinner sola igjen og alle som kan – går ut. Da katta Micio og jeg gikk ettermiddagstur i hagen i dag fant vi nyutsprungne blomster over alt.

Blomstringstid!

Januar og februar kan by på varierte opplevelser, og nå er vi kommet til en av de aller hyggeligste: Mimosatreet blomstrer! Treet jeg snakker om står rett utenfor inngangsdøra vår og er ca. 8 meter høyt. Det er det første vi ser hver gang vi går ut døra, og det første vi ser når vi kommer hjem. Det innebærer at vi har hatt gode muligheter til å følge nøye med på hvordan knoppene har utviklet seg i vinter.

Å spise lunsj under en blomstrende mimosa er noe alle burde unne seg minst én gang i livet.

Veiarbeid

De siste dagene har Via Santo Pietro fått besøk av det lokale "veivesenet". Her hos oss betyr det at noen av mannfolka som bor langsetter veien kommer med betongblander, hakke, spade og en bitteliten lastebil – og går løs på den vanskelige oppgaven. Ja – for det er vanskelig å vedlikeholde en 600 år gammel vei som dessuten har brolegging fra middelalderen. Men den største utfordringen er det regnværet som skaper. For veien har ingen grøfter der vannet kan renne og veldig sparsomt med drenering ellers. Når nedbøren tiltar, er det selve veien som er grøfta. Vi snakker om oversvømmelse.

Nå har veivesenet gravet opp jord og gras på siden av veien for å gi vannet en mulighet til å renne der. Forsåvidt greit nok. Men hvor gjorde man av denne jorda? Og hva var betongblanderen til? Betongen ble først lagt på brosteinen, sånn omtrent i hjulsporene, og deretter ble jord, søle og gras lagt oppå betongen(!)



Så skulle man kanskje tro at veien ble stengt noen dager for at betongen skulle herde. Men nei. Veien har hatt normal trafikk hele tida, også under selve veiarbeidet. Så betong og søle har blitt grundig blandet. Og bilene i gata har fått seg en grundig understellsbehandling.