Stendhal-syndromet

I både Frankrike og Italia er mange av verdens mest verdsatte kunstskatter samlet på ganske små områder. Første gang jeg var i Vatikanet (Roma) hadde jeg som mål å se taket i Det Sixtinske Kapell. Det greide jeg – etter halvannen times venting i kø – og det var en storslagen opplevelse. Men før jeg kom så langt måtte jeg gå gjennom mange korridorer og saler i Vatikanmuseet, der vegger og tak og rom var fylt av skulpturer, malerier og fresker, en helt utrolig samling av vakre kunstverker. Men det ble faktisk altfor mye å fordøye på en ettermiddag. Jeg måtte sette på meg skylapper og gjenta flere ganger for meg selv: "Ikke stopp her. Gå nå til Det Sixtinske Kapell".

Det såkalte Stendhal-syndromet sies å angripe mennesker som blir eksponert for vakker kunst i tett konsentrasjon. Således er det ikke så rart at f.eks. Louvre i Paris har bidratt til endel tilfeller av denne lidelsen. De som blir rammet opplever økt hjerterytme, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Fenomenet ble først beskrevet av den franske forfatteren Henri-Marie Beyle etter et besøk i Firenze tidlig på 1800-tallet (Stendhal var hans psevdonym).

Jeg har etter hvert lært meg å ta mine forholdsregler. I Palazzo Vecchio i Firenze finnes det en overveldende samling av kunstverker. Sist helg stoppet jeg ved billettluka, og der tok jeg to bilder. Da var jeg allerede overveldet av det jeg hadde opplevd. Så jeg gikk likegodt ut igjen, og kommer heller tilbake senere. Jeg greide å unngå Stendhal-syndromet denne gangen også.

De to bildene jeg tok tenkte jeg å dele med deg.

Å fotografere i Firenze

La meg si det med én gang: Det er ikke så enkelt.

Du kommer inn i en by som inneholder den fineste arkitektur, kunst og byplanlegging verden kjenner til. Uffizi-museet med Botticellis malerier, Santa Maria del Fiore (domkirken) med sin berømte kuppel, broen Ponte Vecchio der grovsmeder, slaktere og garvere i middelalderen brukte elven som søppelplass. Det er mye å ta fatt på.

Jeg tenker at det gjelder å ta en ting om gangen. I dag traff jeg en gatemusikant på Ponte Vecchio som fengslet publikum med sitt trekkspill. Han hadde akkurat den galskapen som skulle til for å spille på denne gamle broen og i tillegg ta betalt for det.



Men vi fikk også med oss duomoen – domkirken – som er så overveldende både i størrelse, konstruksjon og utsmykning at det nesten er uvirkelig.



Hvordan skal man egentlig greie å få med seg alt dette? Kunsten er å bo i passe avstand slik at man kan reise til Firenze med jevne mellomrom og langsomt arbeide seg innover i alt det spennende som finnes i denne byen.

Her har de beste arkitektene, de dyktigste kunstnerne, de mest betydeligste forfatterne og de rikeste mesenene latt det flomme over av både penger og kunstnerisk frihet i senmiddelalder og renessanse.

Et godt sted å være.

Grensehandel

Det meste du finner i Italia er selvsagt italiensk. Likevel kan du finne mye som ikke er italiensk i det hele tatt. IKEA for eksempel. IKEA er veldig svensk. Det er så svensk at du får kjøpt svenske pepperkaker, surströmming og svensk snaps rett etter at du har kommet deg forbi kassaapparatene.

Vi dro til IKEA fordi vi trengte noen interiørdetaljer og litt kjøkkenutstyr i en fei. Og hvor finner man vinglass, stekepanne og bokhylle på ett og samme sted? Uansett hvor man befinner seg i verden? PÅ IKEA. Sånn sett bekrefter vi herved Ingvar Kamprads forretningsfilosofi. Produktene skal være slik man forventer de skal være, de skal koste det man forventer at de skal koste, og de skal finnes der man forventer å finne dem. Og man skal skru dem sammen selv, så klart.

Vi fant ikke IKEA med det samme. Så Kamprads filosofi fikk seg en knekk til å begynne med. Vi havnet langt inne i Firenze, noen titalls meter fra jernbanestasjonen, der det ikke var en eneste møbelforretning å se. I ettertid har vi kommet til at det var GoogleMaps som hadde skylden for akkurat det, pluss at det var en hyggelig resepsjonist på et hotell i nærheten som har æren for at vi havnet på rett kurs til slutt.

Det merkelige med IKEA, eller det geniale, som Ingvar Kamprad sikkert ville ha sagt, er at et varehus er et varehus – er et varehus. Uansett hvor du er i verden og går inn gjennom den blågule fasaden, så finner du det samme innenfor dørene. I samme etasje, i samme avdeling, i samme hylle. Vi var på en måte tilbake i Oslo, på Furuset, der vi har handlet ganske ofte de siste årene. Det tok kortere tid å handle de varene vi hadde på handlelista enn det tok å finne veien til varehuset. Alt var som det bruker å være på IKEA Furuset, bortsett fra språket på plakatene og bortsett fra at det regnet mere på veien hjem enn det vanligvis gjør mellom Furuset og Ensjø.



John Arne skrudde ivrig sammen Expedit-hylla til kontoret da han kom innenfor døra hjemme og tok den i bruk umiddelbart. Helst ville han kanskje ha funnet ei hylle i en italiensk møbelforretning. Men for det første hadde den sikkert kostet det tidobbelte. Og det hadde tatt mye lengre tid å finne den. Og hvilken italiensk møbelforretning (eller norsk) har stekepanner og dessertskåler i underetasjen? Til høyre etter at du kommer ned trappa?

Det er noe eget med det italienske. Men det er ikke så dumt med det svenske heller. For eksempel at IKEA har en butikk i passe avstand hjemmefra.

For den som lurte litt – snaps kjøpte vi ikke. Det får være grenser!