Vin og grønnsaker

Det er lørdag og Ignazio svinger nok en gang inn i Caprona med den lille røde grønnsakbilen sin. I dag har vi med oss fotografier fra forrige treff og gleder oss til å overrekke dem. Og så skal vi selvfølgelig kjøpe grønnsaker. Han tar i mot med åpne armer som vanlig – men vi må vente litt i kø før det blir vår tur – det er mange som skal slå av en prat mens de handler.

Da det endelig blir vår tur overrekker vi bildene, og venter spent på reaksjonen. Ignazio ler hjertelig og peker, først på bildet og så på bilen, og ler enda mer. Vi forstår ikke helt hva som er så morsomt, men forsøker å le høflig med. Etter hvert greier vi å forstå at det handler om “den lille” lastebilen. Vi begynner jo etterhvert å bli litt vant til alle disse små italienske bilene fullastet av alt mulig rart, og skjønner ikke helt hva som er så vittig med det. Uansett – det virker som om han ble veldig glad for bildene. Han spør mange ganger: Per me? (til meg?) Når vi endelig greier å overbevise han om at bildene er til ham, legger han dem forsiktig inn i førerhuset.

Og så begynner grønnsakshandelen. Pomodoro, porro, carciofo. Språkopplæringen fortsetter og Igniazio er en tålmodig lærer. Når posen er full – det er jo grenser for hvor mye grønnsaker vi greier å bruke i løpet av et par dager også – forsøker vi oss med “god helg” på italiensk. Ignazio trer støttende til: Buon fine settimana!

Før vi rekker å gå dukker Ignazio inn mellom purren og tomatene og drar fram ei flaske vin. Flaska overrekker han til John Arne – som blir like forfjamset som Ignazio var da han fikk bildene. John Arne stotrer på en blanding av norsk og italiensk … men, men ... quanto? Ignazio smiler bredt og leser høyt fra etiketten - Nero d’Avola – Sicilia. En gave fra en stolt sicilianer.

Fem om dagen

Vår mobile grønnsakshandler svinger inn i landsbyen hver tirsdag og lørdag. Vel inne i gata skrur han på megafonen sin. Først roper han diskret: Verdura! Og så litt mindre diskret: Verduuuuuuuraaaa!!!!! Den lille røde lastebilen bugner av grønnsaker. Selv står han på gatehjørnet som en uskyldig utgave av gudfaren, den yngre, og tar i mot med åpne armer. Her kan du få alt hva hjertet begjærer – av grønnsaker. Ignazio kommer fra Sicilia, grønnsakene fra ulike steder i Italia. På kjøpet får du et lite kurs i italiensk. Porro, pepperoni, insalata, uva – ved hjelp av hendene og litt latter går det veldig greit.



Ignazio behandler folk med respekt og humør, derfor har han mange trofaste kunder. Når lyden av megafonen høres i landsbyen dukker de opp en etter en. I tillegg til grønnsakene er dette stedet for nyheter og oppdateringer. Vi hilser på og “skravler med” så godt vi kan. Vi forsøker oss stadig med “non parlo italiano” – jeg snakker ikke italiensk – men etter å ha snakket med en av nabodamene skjønner vi at dette kanskje ikke virker helt troverdig. Du sier på flytende italiensk at du ikke snakker italiensk …

Morgentur i det grønne

Hver dag starter vi med en morgentur. Vi gjør som italienerne, drikker litt kaffe – og så setter vi i gang. Vi – de norske – starter dagen med en morgentur i det grønne. Det gir oss mye frisk luft, litt mosjon – og ikke minst, innsyn i det italienske. Vi har mange mulige veier å ta – og alle er av den grønne sorten. Vi går på diker, på sti i skogen eller på små veier med hager på sidene.

I dag morges passerte vi denne fine hagen, med en hyggelig dame og frodige grønnsaker. Vi forsøkte oss med: Che belle giardino! (For en fin hage!) Hun forsto!!! – smilte tilbake og takket pent. Hva hun sa deretter forsto vi ikke så mye av – men hyggelig var det likevel.

Hjemme, i hagen til Villa Petri, kommer vi inn i et helt annet grønt rom. Her er det ikke grønnsakene som regjerer. Her er det palmer, skulpturer, karpedam og duer. Levende duer på taket – og denne i hagen.

Etter turen, innenfor husets fire vegger, gjør vi slik nordmenn gjør – spiser ordentlig frokost.