En Vinter i Toscana med ny adresse!

Vi har “migrert” som det heter. Heretter finner du bloggen vår på denne adressen:
http://www.creavita.net/
Velkommen etter!!!

Sommer i Norge! (Summer in Norway!)

Vinteren i Toscana er over – og her i Oslo kryper temperaturen over 30 grader rett som det er. Aktiviteten på denne bloggsiden har av naturlige grunner stilnet av i det siste. Men vi er fortsatt aktive på internett både med å skrive og publisere bilder. Vi har bare flyttet oss noen kvartaler, så og si.

John Arne har opprettet en ny fotoblogg, som har fått navnet “Imagine my Tuscany”. Her får du historier og ikke minst fotografier fra Toscana. Fotoarkivet fra sist vinter er stort, og minnene og historiene er mange. Følg med her:
www.imaginemytuscany.com

Du finner oss også disse adressene:
www.gunnskarlo.no
www.facebook.com/gunn.skarlo
www.johnarneeidsmo.no
www.facebook.com/john.arne.e

Vi ønsker alle en riktig god sommer!

---

The winter in Tuscany is over – and here in Oslo the temperature rises above 30 degrees (C) every now and then. The activity on this blog page has for natural reasons subsided lately. But we’re still active on the Internet with both writing and publishing photos. We have just moved a few blocks, so to speak.

John Arne has created a new photo blog, which is named “Imagine my Tuscany”. Here, you get stories and especially photos from Tuscany. The photo archive from last winter is comprehensive, and the memories and the stories are many. Follow this link:
www.imaginemytuscany.com

You can also find us on these addresses:
www.gunnskarlo.no
www.facebook.com/gunn.skarlo
www.johnarneeidsmo.com
www.facebook.com/john.arne.e



We wish you all a nice summer!

Olivenoljeflaske!

Nå har vi vært på olivenolje-shopping! Ikke i Toscana, men så nær vi kan komme uten å reise ut av Norge. I Oslo finnes det en butikk som virkelig har spesialisert seg på olivenolje, og den heter naturligvis Oliviers & Co. Her fikk vi selvsagt smake på oljen før vi kjøpte den, og vi handlet to oljer til bruk i matretter og en til steking.

Men det var en ting vi ikke fant i butikken, og det var vår favorittkaraffel! Vi har allerede funnet vår oljeflaske i Toscana - men det hadde vært fint å ha slike tilgjengelige i Norge også, slik at vi kunne anbefale dem til venner og kjente.

Inntil videre bringer vi et bilde:



Denne flasken er i to deler - begge av glass. Først har vi selve oljebeholderen, akkurat passe stor, slik at den ligger godt i hånden når man bruker den. Kork og helletut er i ett stykke, og nå kommer det geniale: Korken er slipt slik at den passer helt nøyaktig i flasken. Den har dessuten et utfrest spor der luft kan komme inn når man heller, og overskuddsolje kan renne tilbake i beholderen når man setter flasken på bordet igjen. Og selve helletuten har akkurat så stor åpning at man har full kontroll når man skal helle olje f.eks. på en bruschetta. Nå har vi satt i gang et søk for å finne ut hvor denne flasken er å få kjøpt. Følg med, for plutselig er den tilgjengelig i en butikk nær deg. Vi lover å bringe nyheten videre.

Oliventreet på Ensjø

Det begynner å bli en stund siden vi var med på oljepressing på frantoiaen i Caprona (link). Vi har fremdeles litt igjen av olivenoljen fra dengang, men det minker for hver dag.



Som ekte oliven-entusiaster bestemte vi oss for å satse på noe fremtidsrettet. Her ser du John Arne i sin nylig anlagte olivenlund. Den består av ett oliventre, innkjøpt på et norsk hagesenter og plassert på vår veranda. I disse dager har det faktisk blomster. Hvor vi skal presse oljen til høsten, er foreløpig ikke avklart.

Hjemme i Oslo!

Det er allerede fem uker siden Fiaten vår trillet nedover bakkene fra Via Santo Pietro 6 mot Pisa. Vi var på vei til Norge – etter en vinter i Toscana.

Vi tok oss god tid, og brukte nesten en hel uke på veien til Oslo. Det gjorde overgangen litt enklere for meg; jeg hadde god tid til å gradvis bli kjent med andre priser, andre temperaturer og andre mennesker. Vår 11 år gamle bil, som hadde fått både fire nye stearinlys og fire nye støtdempere hos Papa Roberto i Calci, savnet tydeligvis ikke brolegningen i Via Santo Pietro. Autostradaen i Tyskland ble tatt på strak arm.

Det har tatt tid for meg å “lande” i Norge. De første ukene har mye handlet om å rydde oss på plass i leiligheten, komme i sving med jobber og oppdrag, og til å gjenoppta kontakten med venner og familie. Vårt lille kontor i Malerhaugveien føltes som en luksus-suite de første dagene. Og med 12-15 grader og vårstemning ute har livet virkelig vært til å leve med!

Mange har spurt om jeg savner Italia, så det er like godt å svare dere alle med en gang: Ja, jeg savner Italia. Først og fremst savner jeg de fantastiske menneskene jeg ble kjent med. Og når det er fredag og det nærmer seg lunsjtid hender det jeg blir litt sentimental. Hvor i Oslo kan man treffe sine venner og ha en lang, treretters lunsj med vin for en rimelig penge? Det gjorde vi jo på circoloen i La Corte på fredagene...

Selvsagt har vi det godt i Oslo. Kanskje det ideelle for oss er å kunne veksle mellom Norge og Italia, vi får se etter hvert. I dag kom et Italiamagasin som vedlegg til morgenavisen, omtrent samtidig med en invitasjon på epost til en “dannelsesreise” i Firenze. I løpet av et tiendels sekund var underbevisstheten min allerede i gang med å planlegge en ny reise til Toscana!

Da skjønte jeg det: En sak er å være i Italia. En ganske annen sak er det å ha Italia i sitt hjerte.

Arrivederci Toscana!

«En vinter i Toscana» er i ferd med å skifte til «Un estate in Norvegia» (En sommer i Norge). Redaksjonen har spurt de to hovedpersonene om deres erfaringer med å bo en vinter i Toscana.

Gunn:

Å være fremmedspråklig
Da jeg reiste til Italia gledet jeg meg til å lære mer italiensk, – og det gjorde jeg, litt italiensk. Ved hjelp av øyne, ansiktsmuskulatur, armer og bein gjør jeg meg sånn rimelig forstått. Evnen til å lese kroppspråk hjelper meg langt på vei til å forstå. Men, likevel, følelsen av å være på dypt vann har til tider vært meget sterk. Du har ikke ord for det du skal si, du snakker i beste fall stort sett i presens, preposisjonene danser rundt og blir til av når det skal være på, du når det skal være jeg osv. Tankene mine går til alle de jeg har møtt som har forsøkt å lære seg norsk – nå vet jeg hva de har strevd med og hvordan de har følt seg. Å bable i vei på noe tilnærmet 2 års stadiet i språkutvikling gir ikke alltid en boost for selvtilliten. Men uansett – morsomt er det. Ikke minst fordi når du forsøker deg med den lille italiensken du kan, smelter ALLE italienere! De møter deg med en ubetinget velvilje. De smiler sine hjerteligste smil og hjelper deg videre. Er det rart man blir glad i dette folket? Av og til blir slike møter så hjertelige at du helt glemmer det du lærte!



Å snakke om olje
Et tilbakevendende spørsmål vi fikk var: Hvilken olje har dere? Til å begynne med tok vi utgangspunkt i Nordsjøen, Oljefondet og andre nasjonale ståsteder. Etter hvert forsto vi at vi var på feil sted. Det var selvfølgelig matolje, det vil si olivenolje de spurte om. I Toscana er oliven, ved siden av turistene selvfølgelig, en av hovednæringene. Det dyrkes oliventrær overalt. Så langt opp i åssiden og så tett inn til husveggen det er mulig å komme, i villahager og på skolegården. Vi har til og med sett oliventrær i rundkjøringer og på fortauene. Fra oktober til desember foregår innhøsting og pressing og en kan trygt si at hele Toscana preges av det.

Å bruke olje
En ting er det å snakke om det – noe helt annet er det å bruke olivenolje, akkurat som en italiener gjør! For det er det vi har begynt å gjøre. Vi kan ikke noe for det – olivenolje er blitt en del av oss – og det er for sent å snu. Vi er hekta. Smør på brødet er byttet ut til fordel for olivenolje. Vi har olje på brødet, på pastaen, på suppa, på grønnsakene, og selvfølgelig i panna.

Jeg forsøkt en gang å forklare noen italienere om tran – altså torskeolje – men jeg tror ikke jeg greide det – og heldigvis var det ingen som insisterte på å smake. Denne oljen får vi ha i fred.

Å ha to tanker i hodet på en gang
Å være borte og hygge seg med alle de man møter – og å glede seg til å komme hjem til alle hjemme – er to sider av samme sak. Selv om jeg har møtt utrolig mange veldig hyggelige mennesker i Italia har jeg aldri glemt alle de jeg savner hjemme i Norge. Jeg gleder meg til å se dem alle sammen. Å glede seg over å treffe mennesker og å være sammen dem kan man gjøre over alt. Og uansett hvor man er i verden er det noen et annet sted man også gjerne skulle ha hatt i nærheten av seg. Akkurat nå er det alle kjente og kjære i Norge vi kommer til å være nærmest.

Bosted
På bakgrunn av våre erfaringer så langt kommer vi til å jobbe mot det å kunne ha en fot i hver leir. Det vil si ett ståsted i Norge og ett i Italia. Og så sjonglere og variere alt etter som.

John Arne:

Om venner
– Jeg savner Italia allerede, sier han etter to sekunders betenkningstid. – Jeg savner den italienske gjestfriheten, imøtekommenheten og vennligheten. Prøver du å si et par ord på italiensk er det utrolig hvor ivrige italienere er etter å forstå, forklare, hjelpe til og bli forstått. Her er det ikke vanskelig å få nye venner!

Olivenkultur!
– Dessuten savner jeg oliventrærne og hele den kulturen som er rundt olivendyrking. Våre toscanske venner lever med sine oliventrær hele av året. Om vinteren og våren skal trærne beskjæres og stelles, de følges nøye opp mens olivenene modnes utover høsten, og i perioden oktober til januar er det innhøsting og pressing. I tillegg til at oliventrærne kan bli mange hundre år gamle, har de sterke tradisjonene rundt olivendyrkingen gjort inntrykk på meg. På fridager er gjerne hele slekta samlet i olivenlunden, og midt på dagen steller de i stand lange og gode lunsjmåltider slik toscanerne er så flinke til. Den virkelig gode olivenoljen kan nok være vanskelig å finne i norske butikker. I Toscana er den hverdagskost.



– Jeg savner min gode venn Lee, som er en utvandret texaner og lever med sin tyske kone Gerda og sine sine oliventrær i åssiden ovenfor Calci. Her ser vi ham i sitt rette element: Sammen med et av de 800 oliventrærne som de dyrker og høster fra. Lee har reist verden rundt, men liker tydeligvis livet i åssidene i Monte Pisani best av alt. Han er lett å bli kjent med, og levende interessert i alle han møter. Jeg savner alle de gode vennene jeg har fått i løpet av dette halvåret.

Norge
– Når alt dette er sagt, gleder jeg meg til å komme tilbake til Norge. Til å treffe venner og familie, og til å bo i et hus med skikkelig varme innendørs. Italienske hus kan være kalde om vinteren, og ingen har gulvvarme på badet.
– Og så gleder jeg meg til å reise tilbake til Toscana igjen...



Reisen
Når dette leses, er Gunn og John Arne på vei nordover i sin røde Fiat Brava. Den er pakket akkurat så full som en Fiat kan bli uten at sjåføren mister sikten bakover eller at bilen skraper nedi brolegningen på Via Santo Pietro. Med fire nye støtdempere (og fire nye stearinlys!) tipper vi dessuten at de vel 230 milene til Oslo blir en behagelig reise. Som den oppmerksomme leser kanskje allerede har sett, fikk ikke den fine, hvite julelysestaken fra IKEA plass i bilen. Fullt er fullt!

Arrivederci!

Matauk på italiensk

Som regel finner vi asparges i butikken. I går fant vi dem på tur - altså ville asparges. Silvia og Stefano viste oss hvor vi kunne finne dem, og lærte oss hvordan vi plukket dem.

Til å begynne med var det vanskelig å få øye på aspargesen. De er tynne og grønne – og lett å forveksle med all verdens stilker og pinner som stikker opp fra bakken. Men etterhvert utviklet vi “occhi per asparagi“ eller “øye for asparges” – og da så vi dem overalt. Dagens fangst ser dere dokumentert på bildet.



Fangsten ble senere på kvelden fortært som primo, dvs første rett, av en deilig middag hos Silvia og Stefano. Oppskriften var sånn ca.:

Risotto
Klipp av de hardeste delene av aspargesen.
Kok disse i litt vann i ca 20 min (kokevannet blir kraft til risen)
Del den spiselige delen av aspargesen i 3 cm lange biter.
Hakk løk og hvitløk.
Rens en artisjokk, hakk artisjokken i tynne strimler.
Surr løk, artisjokk og asparges i olje ca 10 min.
Ha i ris (sånn passe for 4 personer)
Ha på vann (sånn passe at det dekker risen, bruk aspargeskraft + vann)
La koke ca 20 min. (spe eventuelt med mer vann under kokingen)
Smak til med salt og pepper.

Buon appetito!

Sommer i Toscana

"En vinter i Toscana" vil i dag vise utdrag fra “En sommer i Toscana”.
Med 18 varme grader og sol tilbringes lunsjen, og litt, til utendørs.



... og katten Micio holder oss fortsatt med selskap.

Rundt og rundt i Toscana

Hvert land har sitt eget språk og sin egen kultur. I det siste inngår også det vi kan kalle trafikk-kultur. Det vil si hvordan myndighetene regulerer trafikken, og hvordan brukerne oppfører seg i den samme trafikken. Som alltid er det spennende å orientere seg i en fremmed kultur.

For eksempel er italienske trafikkregler og skilt først og fremst å betrakte som veiledende. Skiltet Full Stopp, som i Norge er et påbud om å stoppe, blir her tolket som et godt råd; her kan det kanskje være lurt å stoppe. Rødt lys kan man godt ignorere, f.eks. hvis det er sent på kvelden og ingen biler å se i nærheten. I tillegg til vanlige trafikkkskilt er det dessuten en skog av reklameskilt langs veiene. Det er lett å bli distrahert!

Skilt
Enkelte av dem er ganske kompliserte. Dette skiltet rekker du å se i ca. ett og et halvt sekund før du er forbi. Da bør du ha tenkt over hvor tung bil du har og hvilken rute du har tenkt å følge i de neste tre veikryssene.



Rundkjøringer
Italienske rundkjøringer kan man godt bruke til det de faktisk er: Et område man kjører rundt i til det er klart hvilken avkjøring man skal velge. For hver runde kan man studere de ulike skiltene som er satt opp, og etter hvert vil det sannsynligvis tre fram et valg som er bedre enn de andre. Gjør det ikke det, kan det være lurt å rett og slett stoppe. I en rundkjøring er det gjerne bedre plass enn på veiene ellers. Treffer du da en hyggelig italiener på sykkel, kan du jo vinke ham inn til siden og be ham forklare hvor du egentlig kjørte feil og hvordan du skal komme på sporet igjen.



Enkelte rundkjøringer er pyntet opp med kunstverk. Disse gjør det ikke akkurat enklere å finne riktig vei ut. Her ser vi en av rundkjøringene i Ponsacco, som har fått navnet "bananen". Grunnen er vel ikke vanskelig å se. Her skal det godt gjøres å følge med på skiltene. Ihvertfall i den første runden.





Videre kan vi presentere “terningen” i Navacchio:





Fordelen med installasjoner som dette er at man aldri glemmer en slik rundkjøring. Du kjører hjemover i mørket en sen kveld og er litt usikker på veien. Da får du øye på den fargerike terningen! Du puster lettet ut, kjører selvsikkert en trekvart runde og gir gass i retning Calci. Ingen sak å være trafikant i Toscana!

Hvite fjell...

I dag har vi vært i høyfjellet – nærmere bestemt i “Alpi Apuani” østenfor Massa og Carrara, byer kjent for produksjon av marmor. Og marmor fikk vi se mye av – i to nedlagte marmorbrudd. Vi måtte opp i 1100 meter over havet på turen, og da var det greit å ha vinterdekk på bilen. Og et godt veikart. Flere ganger lurte vi på hvor vi var og hvor vi skulle hen...



Du trodde kanskje at marmor var en hvit bergart. Vel, marmor er ofte hvit. Men den kan ha andre farger også...



Og dersom du er i Alpi Apuani på denne tiden av året, kan den hvite fargen du ser på fjellene omkring deg, for eksempel være nysnø!



(Flere marmorbilder på fotosidene mine)

Bilen på service

Denne uken fikk vår gamle Fiat en grundig “makeover” på et italiensk bilverksted. Det innebar bl.a. oljeskift og diverse vedlikehold, undersøkelser, skifting av slitte deler osv. Vår mann på verkstedet i La Corte gjorde en imponerende grundig og god jobb, spesielt da jeg kom for å hente bilen igjen i går kveld.

Jeg fikk for eksempel (med nødvendig simultantolkning av min uunnværlige norsk-italienske venn Tage) grundig forklaring på alt han hadde funnet av svakheter ved bilen. Blant annet hadde han registrert at jeg må ha kjørt på saltede veier uten å vaske godt nok under bilen, siden det var mere rust på understellet enn han var vant til å se. Flaut for meg selvfølgelig, men helt riktig observert.

Han viste meg dessuten alle store og små deler som var skiftet ut og kassert og forklarte samtidig hvorfor. Det var dårlig kontakt mellom plugg og plugghette på grunn av oksidasjon, det var et luftfilter der som engang hadde vært gult, men som nå var ganske svart. Og så videre. God undervisning med forklarende eksempler.

En hyggelig dame skrev regningen for hånd samtidig som hun studerte dataskjermen nøye. Jeg ble nysgjerrig og gikk nærmere for å se hva som foregikk. På skjermen hadde hun Google Translator. “Skriver du regningen på engelsk?” spurte jeg forundret. “Nei, på norsk!” svarte hun. Og sannelig, da jeg skulle betale var den opprinnelige italienske teksten oversatt til (et noe spesielt) norsk. Det må man virkelig kunne kalle service!!!

Så får det heller våge seg at jeg har betalt for fire nye stearinlys til bilen og har fått kjøpt Arbeiderpartiet for 126 Euro.

Å drikke kaffe på italiensk

Jeg er en lidenskapelig cappuccino-drikker. Det er cappuccino til frokost, lunsj og når det ellers måtte passe – og det gjør det alltid.

Italienere derimot drikker kun cappuccino til frokost. Utover dagen drikker de et utall varianter av kaffe, stort sett uten melk. Når jeg ber om en cappuccino etter lunsj eller middag rister de oppgitt på hodet – for dem er det å bestille en cappuccino da nesten det samme som å bestille frokostblanding etter middag.

Så nå smiler jeg alltid mitt søteste smil når jeg bestiller, og sier: sono straniero - jeg er utlending. Jeg blir sporenstreks tilgitt og cappuccinoen kommer seilende.



Denne fikk jeg servert av Giovanni på en bar ved det skjeve tårn i Pisa. Sjokoladen sprøytet han på med ei lita flaske, og mønsteret tegnet han med en liten pinne. Vakkert!

Friluftsliv

Friluftslivet i Toscana er godt regulert. Stiene er markert med røde og hvite merker for at du skal finne fram, og innimellom dukker det opp informasjonstavler og skilt. Her er vi på vei til fjellet La Verucca (ca. 560 moh.), og våre gjester Marte og Bjørnar fra Norge viser hvordan man i praksis benytter skiltets informasjon om marsjretning, rekkefølge, turutstyr, kroppsholdning og ganglag.

Stengt på grunn av sol

Det er i slutten av februar, og når sola skinner, så står den høyt på himmelen. Det betyr også at den varmer godt. I dag varmet den så godt at vi likegodt stengte kontoret vårt og satte oss ute i hagen med et glass vin. En av de som ikke hadde stengt kontoret var en svermer – den benyttet dagen til å hente nektar fra løkplantene vi har utenfor huset, og som nå står i full blomst.

Grønt lys!

Jeg står på fortauet i et av Romas mest trafikkerte lyskryss. Hovedgata har rødt lys, og fotgjengerne passerer på tvers. Mens det lyser rødt, kommer flere og flere scootere snikende mellom bilene og stiller seg opp halvveis inne i fotgjengerfeltet. Bakom hjelmvisirene skimter jeg ansikter med et fokusert blikk – delvis på fotgjengerne og delvis på lyssignalets farge. Noe annet teller ikke. At det sitter et forelsket par og bestiller vin på fortausrestauranten to meter til høyre legger ingen av dem merke til.

Så blir det grønt. Og du tror det ikke før du får se det: Scooterne i Roma har en fantastisk akselerasjonsevne. Lenge før noen av bilistene lenger bak har rukket å trå på gasspedalen er de første scooterne godt ute i krysset. De har selvfølgelig sett at det ble rødt for tverrgående trafikk og har telt sekundene de vet må gå før lyset skifter.





Det går utrolig fort for seg. Scooterne er allerede langt oppe i gata. Fartsgrense er et fjernt begrep. Nå står fotgjengerne og venter, med et resignert uttrykk i ansiktet. Bilene snitter frakkeskjøtene og pusser nesten skotuppene på de ventende pedoni (fotgjengere). Her nytter det ikke å ta seg til rette, nei. La dem holde på, det blir jo vår tur etter hvert.



Så er Rally Roma over for denne gang. Og mens de gående krysser gata med litt forhøyet puls, stilles et nytt heat opp foran det røde lyset.

Avsløringen

Nå kan alle få det bekreftet – det er varmt i Toscana om vinteren! Med høyhalset genser, varm kåpe og tykk dundyne godt pakket rundt seg demonstrerer Gunn her hvordan vi koser oss ute i stekende sol. Og – er det ikke en liten påskelilje vi skimter på bordet der? Det er nesten sommer!

Krisetider

Det første som møtte oss da vi kom ut av hotellet i Roma fredag den 13. februar – var blålys. Gata var stengt av en politibil, og trafikken ble dirigert i nye retninger. Over hustakene surret et helikopter frem og tilbake. Umiddelbart kunne det virke dramatisk. Ettersom folk i gata så ganske uberørte ut, fortsatte vi vår vandring. I neste kryss møtte vi også blålys, stengte gater og dirigerende politi, og da forsto vi at noe var på gang.



Mot oss kom et menneskehav marsjerende med ballonger, paroler og flagg. Budskapet var: “Unita anticrisi” – “Sammen mot krisa”. Den italienske fagbevegelsen hadde samlet representanter fra hele Italia til stor demonstrasjon og folkemøte i Roma.











Dagen etter kunne vi lese i avisen at så mange som 700 000 hadde deltatt i demonstrasjonen. Vi telte ikke, men kan skrive under på at det var mange. Demonstrasjonstoget stoppet mye av Romatrafikken i flere timer.

Over hele verden snakkes det om krise i økonomien. I Italia går man dessuten i demonstrasjonstog.

Etter regn ...

I den siste uka har regnet bøttet ned. Det har vært flom og jordras og flere veier har vært stengt. Alle som kunne holdt seg innendørs.

Nå skinner sola igjen og alle som kan – går ut. Da katta Micio og jeg gikk ettermiddagstur i hagen i dag fant vi nyutsprungne blomster over alt.

Blomstringstid!

Januar og februar kan by på varierte opplevelser, og nå er vi kommet til en av de aller hyggeligste: Mimosatreet blomstrer! Treet jeg snakker om står rett utenfor inngangsdøra vår og er ca. 8 meter høyt. Det er det første vi ser hver gang vi går ut døra, og det første vi ser når vi kommer hjem. Det innebærer at vi har hatt gode muligheter til å følge nøye med på hvordan knoppene har utviklet seg i vinter.

Å spise lunsj under en blomstrende mimosa er noe alle burde unne seg minst én gang i livet.

Veiarbeid

De siste dagene har Via Santo Pietro fått besøk av det lokale "veivesenet". Her hos oss betyr det at noen av mannfolka som bor langsetter veien kommer med betongblander, hakke, spade og en bitteliten lastebil – og går løs på den vanskelige oppgaven. Ja – for det er vanskelig å vedlikeholde en 600 år gammel vei som dessuten har brolegging fra middelalderen. Men den største utfordringen er det regnværet som skaper. For veien har ingen grøfter der vannet kan renne og veldig sparsomt med drenering ellers. Når nedbøren tiltar, er det selve veien som er grøfta. Vi snakker om oversvømmelse.

Nå har veivesenet gravet opp jord og gras på siden av veien for å gi vannet en mulighet til å renne der. Forsåvidt greit nok. Men hvor gjorde man av denne jorda? Og hva var betongblanderen til? Betongen ble først lagt på brosteinen, sånn omtrent i hjulsporene, og deretter ble jord, søle og gras lagt oppå betongen(!)



Så skulle man kanskje tro at veien ble stengt noen dager for at betongen skulle herde. Men nei. Veien har hatt normal trafikk hele tida, også under selve veiarbeidet. Så betong og søle har blitt grundig blandet. Og bilene i gata har fått seg en grundig understellsbehandling.

Trafikksikkerhet

Det har kommet oss for øre at mange italienere er overtroiske. I dag så vi en bil som vi antar må være et håndfast bevis på dette: En Fiat med hestesko festa på grillen.

Om det hjelper for trafikksikkerheten å ha en hestesko festa i grillen vet vi ikke – men etter som hesteskoen tydeligvis hadde sittet der lenge, og Fiat'en var gammel, kan det jo være at det virker!

Marina di Pisa

Marina di Pisa ligger ved utløpet av elven Arno, ca. 12 km fra Pisa sentrum. I august er det gjerne 35 grader og det vrimler av folk her. I dag, i slutten av januar, er det strålende sol, 12 grader og nesten folketomt. Husene er stengt med skodder for vinduer og dører. På barene og restaurantene henger det skilt hvor det står: Chiuso – Vacanza som betyr: Stengt – Ferie.

Mens de fleste på marinaen venter på sommeren, finner enkelte seg til rette i januarsola.

Una bella giornata!

(En vakker dag – med sol og limoncello)



Først: Et par timer i sola i Marina di Pisa. Store, dovne dønninger vasker strendene. Lysende hvite skystriper lager vakre mønstre på en knallblå vinterhimmel. Et par hobbyfiskere trasker avgårde på fortauet med sine fiskestenger og vadestøvler. Fiskeveskene ser slunkne ut. Men det er vel det å fiske som er poenget, mer enn det å få fisk.

Deretter: Lunsjrestauranten La Basilica i den lille landsbyen San Piero a Grado. Restauranten er forøvrig oppkalt etter kirken like ved, som ble bygget i det ellevte århundre på det stedet der apostelen Peter skal ha kommet i land etter en sjøreise fra Antiokia i år 44. Fire bord på uteserveringen, og en servitør som hilser hjertelig og spør interessert om hvor vi kommer fra. Hmm, ligger det så tykt utenpå oss at vi ikke er italienske? Eller er det “dialekten” som har avslørt oss nok en gang?

Vi forteller at vi kommer fra Norge. –Aah, Norvegia! svarer han, strekker begge armene mot sola og fortsetter: –Una bella giornata! Det er selvsagt de to nordmennene helt enige i.

Etter at vi har spist vidunderlig pizza ved utebordet, går jeg inn for å betale. Der står moren i familien og svetter ved den store, vedfyrte pizzaovnen. Jeg synes vi har fått så god mat og så hyggelig service at jeg runder av beløpet litt oppover. Vår gode venn servitøren smiler og takker. Og takker igjen. Da kommer dagens hyggeligste overraskelse: Han spør om vi har lyst til å smake et lite glass av limoncelloen som hans mor lager!! På husets regning, selvfølgelig. Og nå er det min tur til å takke. Selvsagt vil vi smake!

Limoncelloglassene kommer snart på bordet, og sitrondrinken smaker akkurat så godt som den ser ut til. Og da vi er på vei over gata dit bilen er parkert – hvem tror du kommer ut i døra og roper etter oss: – Arrivederci e grazie!

Stendhal-syndromet

I både Frankrike og Italia er mange av verdens mest verdsatte kunstskatter samlet på ganske små områder. Første gang jeg var i Vatikanet (Roma) hadde jeg som mål å se taket i Det Sixtinske Kapell. Det greide jeg – etter halvannen times venting i kø – og det var en storslagen opplevelse. Men før jeg kom så langt måtte jeg gå gjennom mange korridorer og saler i Vatikanmuseet, der vegger og tak og rom var fylt av skulpturer, malerier og fresker, en helt utrolig samling av vakre kunstverker. Men det ble faktisk altfor mye å fordøye på en ettermiddag. Jeg måtte sette på meg skylapper og gjenta flere ganger for meg selv: "Ikke stopp her. Gå nå til Det Sixtinske Kapell".

Det såkalte Stendhal-syndromet sies å angripe mennesker som blir eksponert for vakker kunst i tett konsentrasjon. Således er det ikke så rart at f.eks. Louvre i Paris har bidratt til endel tilfeller av denne lidelsen. De som blir rammet opplever økt hjerterytme, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Fenomenet ble først beskrevet av den franske forfatteren Henri-Marie Beyle etter et besøk i Firenze tidlig på 1800-tallet (Stendhal var hans psevdonym).

Jeg har etter hvert lært meg å ta mine forholdsregler. I Palazzo Vecchio i Firenze finnes det en overveldende samling av kunstverker. Sist helg stoppet jeg ved billettluka, og der tok jeg to bilder. Da var jeg allerede overveldet av det jeg hadde opplevd. Så jeg gikk likegodt ut igjen, og kommer heller tilbake senere. Jeg greide å unngå Stendhal-syndromet denne gangen også.

De to bildene jeg tok tenkte jeg å dele med deg.

Å fotografere i Firenze

La meg si det med én gang: Det er ikke så enkelt.

Du kommer inn i en by som inneholder den fineste arkitektur, kunst og byplanlegging verden kjenner til. Uffizi-museet med Botticellis malerier, Santa Maria del Fiore (domkirken) med sin berømte kuppel, broen Ponte Vecchio der grovsmeder, slaktere og garvere i middelalderen brukte elven som søppelplass. Det er mye å ta fatt på.

Jeg tenker at det gjelder å ta en ting om gangen. I dag traff jeg en gatemusikant på Ponte Vecchio som fengslet publikum med sitt trekkspill. Han hadde akkurat den galskapen som skulle til for å spille på denne gamle broen og i tillegg ta betalt for det.



Men vi fikk også med oss duomoen – domkirken – som er så overveldende både i størrelse, konstruksjon og utsmykning at det nesten er uvirkelig.



Hvordan skal man egentlig greie å få med seg alt dette? Kunsten er å bo i passe avstand slik at man kan reise til Firenze med jevne mellomrom og langsomt arbeide seg innover i alt det spennende som finnes i denne byen.

Her har de beste arkitektene, de dyktigste kunstnerne, de mest betydeligste forfatterne og de rikeste mesenene latt det flomme over av både penger og kunstnerisk frihet i senmiddelalder og renessanse.

Et godt sted å være.