Una bella giornata!

(En vakker dag – med sol og limoncello)



Først: Et par timer i sola i Marina di Pisa. Store, dovne dønninger vasker strendene. Lysende hvite skystriper lager vakre mønstre på en knallblå vinterhimmel. Et par hobbyfiskere trasker avgårde på fortauet med sine fiskestenger og vadestøvler. Fiskeveskene ser slunkne ut. Men det er vel det å fiske som er poenget, mer enn det å få fisk.

Deretter: Lunsjrestauranten La Basilica i den lille landsbyen San Piero a Grado. Restauranten er forøvrig oppkalt etter kirken like ved, som ble bygget i det ellevte århundre på det stedet der apostelen Peter skal ha kommet i land etter en sjøreise fra Antiokia i år 44. Fire bord på uteserveringen, og en servitør som hilser hjertelig og spør interessert om hvor vi kommer fra. Hmm, ligger det så tykt utenpå oss at vi ikke er italienske? Eller er det “dialekten” som har avslørt oss nok en gang?

Vi forteller at vi kommer fra Norge. –Aah, Norvegia! svarer han, strekker begge armene mot sola og fortsetter: –Una bella giornata! Det er selvsagt de to nordmennene helt enige i.

Etter at vi har spist vidunderlig pizza ved utebordet, går jeg inn for å betale. Der står moren i familien og svetter ved den store, vedfyrte pizzaovnen. Jeg synes vi har fått så god mat og så hyggelig service at jeg runder av beløpet litt oppover. Vår gode venn servitøren smiler og takker. Og takker igjen. Da kommer dagens hyggeligste overraskelse: Han spør om vi har lyst til å smake et lite glass av limoncelloen som hans mor lager!! På husets regning, selvfølgelig. Og nå er det min tur til å takke. Selvsagt vil vi smake!

Limoncelloglassene kommer snart på bordet, og sitrondrinken smaker akkurat så godt som den ser ut til. Og da vi er på vei over gata dit bilen er parkert – hvem tror du kommer ut i døra og roper etter oss: – Arrivederci e grazie!

Fredagslunsj

I nabolandsbyen La Corte er det som kjent lunsj med norsk-tysk-amerikansk-italienske venner hver fredag. Der får vi alltid god mat og vi har det alltid hyggelig sammen.

I dag hilste vi såvidt på en vi ikke kjente fra før. Det virket som om hun ikke hadde den samme positive opplevelsen av “circoloen” som vi har hatt når vi har vært der. I det hele tatt kunne det se ut som om hun savnet noe – kanskje lunsjen hjemme...

Sånn går nu dagan...

Vi fikk et godt spørsmål på telefonen her om dagen: Hvordan er en dag i Caprona? Her på bloggen kan det jo se ut som om dagene stort sett fylles med spennende turer, hyggelige lunsjer og shopping. Og det er helt riktig. Vel å merke når det gjelder enkelte dager.

La oss først se et bilde fra leiligheten vår en “vanlig” torsdag. Kontoret ligger sentralt plassert ca. midt i leiligheten. Som man kan se er det organisert som et åpent landskap, og det er ikke langt å gå for å finne noen å diskutere med. Her produseres kartillustrasjoner, tekster og bilder. Noe leveres over internett til kunder i Norge, mens noe går rett ut på våre egne nettsider.



Dagen starter med at vekkerklokka ringer. Den henger i et kirketårn ikke langt unna og varsler hver morgen at klokka er sju. Så er det morgenstell og kaffe, før vi har vårt faste morgenmøte, som for det meste foregår i rask gange på en av veiene eller stiene i nærheten. Og så er det frokost…

Midt på dagen – sånn i ett-tida – er det lunsj. På fredagene inntas den sammen med gode venner på circoloen (samfunnshuset).

Og kveldene...? Torsdag er det først italienskkurs i Calci, og annenhver torsdag er vi på filmklubb hos Sissel i Montemagno. Her møter vi andre filmentusiaster og ser italienske filmer. Fredag ser vi gullrekka på nett-tv. Ellers tilbringer vi ganske mye tid på kontoret, også om kveldene.

Er det fint lys for fotografering tar vi gjerne en sykkeltur eller biltur for å se, oppleve og hente med oss bilder hjem. I dag var vi en tur i Volterra, en av de byene som har virkelig storslagen utsikt over Toscana-landskapet. Fotomotivet denne dagen ble likevel ikke landskapet eller den store festningen som Volterra er kjent for, men en grå papirpose med brød i som vi fikk servert på vårt lunsjbord. Den ene fotografen var raskt oppe med sitt kamera før det kom mer mat på bordet:





Da vi noen timer etter var vel hjemme igjen, laget vi blogg-innlegg. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Denne også.

Lykken er ...

Noe “alle vet” er at hestesko skal henge med åpningen opp – slik at lykken ikke renner ut. Da min secondo piatto til lunsj åpenbarte seg som en hestesko, måtte det selvfølgelig foreviges. “Hesteskoen” var en lang pølse servert med brune bønner.

Italienske pølser er noe annet enn pølser ellers! I menyen var denne beskrevet som: Salsiccia alle griglia fagioli saluti. Det var en fersk pølse som var grillet og servert med deilige, bløte, brune bønner. Alt badet i en diskret men utrolig smakfull saus av smør smaksatt med rosmarin og salvie.



Sausen var så diskret til stede at da jeg holdt tallerkenen aldri så lite på skrå opp mot fotografen, forsto jeg ikke før det var for sent – og det var først når innehaveren diskret kom med en ekstra serviett – at godsakene var i ferd med å renne ut. Til tross for denne lille ulykken var lykken fullkommen – pølsa, bønnene og sausen smakte like fullt himmelsk.