«En vinter i Toscana» er i ferd med å skifte til «Un estate in Norvegia» (En sommer i Norge). Redaksjonen har spurt de to hovedpersonene om deres erfaringer med å bo en vinter i Toscana.
Gunn:
Å være fremmedspråklig
Da jeg reiste til Italia gledet jeg meg til å lære mer italiensk, – og det gjorde jeg, litt italiensk. Ved hjelp av øyne, ansiktsmuskulatur, armer og bein gjør jeg meg sånn rimelig forstått. Evnen til å lese kroppspråk hjelper meg langt på vei til å forstå. Men, likevel, følelsen av å være på dypt vann har til tider vært meget sterk. Du har ikke ord for det du skal si, du snakker i beste fall stort sett i presens, preposisjonene danser rundt og blir til av når det skal være på, du når det skal være jeg osv. Tankene mine går til alle de jeg har møtt som har forsøkt å lære seg norsk – nå vet jeg hva de har strevd med og hvordan de har følt seg. Å bable i vei på noe tilnærmet 2 års stadiet i språkutvikling gir ikke alltid en boost for selvtilliten. Men uansett – morsomt er det. Ikke minst fordi når du forsøker deg med den lille italiensken du kan, smelter ALLE italienere! De møter deg med en ubetinget velvilje. De smiler sine hjerteligste smil og hjelper deg videre. Er det rart man blir glad i dette folket? Av og til blir slike møter så hjertelige at du helt glemmer det du lærte!
Å snakke om olje
Et tilbakevendende spørsmål vi fikk var: Hvilken olje har dere? Til å begynne med tok vi utgangspunkt i Nordsjøen, Oljefondet og andre nasjonale ståsteder. Etter hvert forsto vi at vi var på feil sted. Det var selvfølgelig matolje, det vil si olivenolje de spurte om. I Toscana er oliven, ved siden av turistene selvfølgelig, en av hovednæringene. Det dyrkes oliventrær overalt. Så langt opp i åssiden og så tett inn til husveggen det er mulig å komme, i villahager og på skolegården. Vi har til og med sett oliventrær i rundkjøringer og på fortauene. Fra oktober til desember foregår innhøsting og pressing og en kan trygt si at hele Toscana preges av det.
Å bruke olje
En ting er det å snakke om det – noe helt annet er det å bruke olivenolje, akkurat som en italiener gjør! For det er det vi har begynt å gjøre. Vi kan ikke noe for det – olivenolje er blitt en del av oss – og det er for sent å snu. Vi er hekta. Smør på brødet er byttet ut til fordel for olivenolje. Vi har olje på brødet, på pastaen, på suppa, på grønnsakene, og selvfølgelig i panna.
Jeg forsøkt en gang å forklare noen italienere om tran – altså torskeolje – men jeg tror ikke jeg greide det – og heldigvis var det ingen som insisterte på å smake. Denne oljen får vi ha i fred.
Å ha to tanker i hodet på en gang
Å være borte og hygge seg med alle de man møter – og å glede seg til å komme hjem til alle hjemme – er to sider av samme sak. Selv om jeg har møtt utrolig mange veldig hyggelige mennesker i Italia har jeg aldri glemt alle de jeg savner hjemme i Norge. Jeg gleder meg til å se dem alle sammen. Å glede seg over å treffe mennesker og å være sammen dem kan man gjøre over alt. Og uansett hvor man er i verden er det noen et annet sted man også gjerne skulle ha hatt i nærheten av seg. Akkurat nå er det alle kjente og kjære i Norge vi kommer til å være nærmest.
Bosted
På bakgrunn av våre erfaringer så langt kommer vi til å jobbe mot det å kunne ha en fot i hver leir. Det vil si ett ståsted i Norge og ett i Italia. Og så sjonglere og variere alt etter som.
John Arne:
Om venner
– Jeg savner Italia allerede, sier han etter to sekunders betenkningstid. – Jeg savner den italienske gjestfriheten, imøtekommenheten og vennligheten. Prøver du å si et par ord på italiensk er det utrolig hvor ivrige italienere er etter å forstå, forklare, hjelpe til og bli forstått. Her er det ikke vanskelig å få nye venner!
Olivenkultur!
– Dessuten savner jeg oliventrærne og hele den kulturen som er rundt olivendyrking. Våre toscanske venner lever med sine oliventrær hele av året. Om vinteren og våren skal trærne beskjæres og stelles, de følges nøye opp mens olivenene modnes utover høsten, og i perioden oktober til januar er det innhøsting og pressing. I tillegg til at oliventrærne kan bli mange hundre år gamle, har de sterke tradisjonene rundt olivendyrkingen gjort inntrykk på meg. På fridager er gjerne hele slekta samlet i olivenlunden, og midt på dagen steller de i stand lange og gode lunsjmåltider slik toscanerne er så flinke til. Den virkelig gode olivenoljen kan nok være vanskelig å finne i norske butikker. I Toscana er den hverdagskost.
– Jeg savner min gode venn Lee, som er en utvandret texaner og lever med sin tyske kone Gerda og sine sine oliventrær i åssiden ovenfor Calci. Her ser vi ham i sitt rette element: Sammen med et av de 800 oliventrærne som de dyrker og høster fra. Lee har reist verden rundt, men liker tydeligvis livet i åssidene i Monte Pisani best av alt. Han er lett å bli kjent med, og levende interessert i alle han møter. Jeg savner alle de gode vennene jeg har fått i løpet av dette halvåret.
Norge
– Når alt dette er sagt, gleder jeg meg til å komme tilbake til Norge. Til å treffe venner og familie, og til å bo i et hus med skikkelig varme innendørs. Italienske hus kan være kalde om vinteren, og ingen har gulvvarme på badet.
– Og så gleder jeg meg til å reise tilbake til Toscana igjen...
Reisen
Når dette leses, er Gunn og John Arne på vei nordover i sin røde Fiat Brava. Den er pakket akkurat så full som en Fiat kan bli uten at sjåføren mister sikten bakover eller at bilen skraper nedi brolegningen på Via Santo Pietro. Med fire nye støtdempere (og fire nye stearinlys!) tipper vi dessuten at de vel 230 milene til Oslo blir en behagelig reise. Som den oppmerksomme leser kanskje allerede har sett, fikk ikke den fine, hvite julelysestaken fra IKEA plass i bilen. Fullt er fullt!
Arrivederci!
