Arrivederci Toscana!

«En vinter i Toscana» er i ferd med å skifte til «Un estate in Norvegia» (En sommer i Norge). Redaksjonen har spurt de to hovedpersonene om deres erfaringer med å bo en vinter i Toscana.

Gunn:

Å være fremmedspråklig
Da jeg reiste til Italia gledet jeg meg til å lære mer italiensk, – og det gjorde jeg, litt italiensk. Ved hjelp av øyne, ansiktsmuskulatur, armer og bein gjør jeg meg sånn rimelig forstått. Evnen til å lese kroppspråk hjelper meg langt på vei til å forstå. Men, likevel, følelsen av å være på dypt vann har til tider vært meget sterk. Du har ikke ord for det du skal si, du snakker i beste fall stort sett i presens, preposisjonene danser rundt og blir til av når det skal være på, du når det skal være jeg osv. Tankene mine går til alle de jeg har møtt som har forsøkt å lære seg norsk – nå vet jeg hva de har strevd med og hvordan de har følt seg. Å bable i vei på noe tilnærmet 2 års stadiet i språkutvikling gir ikke alltid en boost for selvtilliten. Men uansett – morsomt er det. Ikke minst fordi når du forsøker deg med den lille italiensken du kan, smelter ALLE italienere! De møter deg med en ubetinget velvilje. De smiler sine hjerteligste smil og hjelper deg videre. Er det rart man blir glad i dette folket? Av og til blir slike møter så hjertelige at du helt glemmer det du lærte!



Å snakke om olje
Et tilbakevendende spørsmål vi fikk var: Hvilken olje har dere? Til å begynne med tok vi utgangspunkt i Nordsjøen, Oljefondet og andre nasjonale ståsteder. Etter hvert forsto vi at vi var på feil sted. Det var selvfølgelig matolje, det vil si olivenolje de spurte om. I Toscana er oliven, ved siden av turistene selvfølgelig, en av hovednæringene. Det dyrkes oliventrær overalt. Så langt opp i åssiden og så tett inn til husveggen det er mulig å komme, i villahager og på skolegården. Vi har til og med sett oliventrær i rundkjøringer og på fortauene. Fra oktober til desember foregår innhøsting og pressing og en kan trygt si at hele Toscana preges av det.

Å bruke olje
En ting er det å snakke om det – noe helt annet er det å bruke olivenolje, akkurat som en italiener gjør! For det er det vi har begynt å gjøre. Vi kan ikke noe for det – olivenolje er blitt en del av oss – og det er for sent å snu. Vi er hekta. Smør på brødet er byttet ut til fordel for olivenolje. Vi har olje på brødet, på pastaen, på suppa, på grønnsakene, og selvfølgelig i panna.

Jeg forsøkt en gang å forklare noen italienere om tran – altså torskeolje – men jeg tror ikke jeg greide det – og heldigvis var det ingen som insisterte på å smake. Denne oljen får vi ha i fred.

Å ha to tanker i hodet på en gang
Å være borte og hygge seg med alle de man møter – og å glede seg til å komme hjem til alle hjemme – er to sider av samme sak. Selv om jeg har møtt utrolig mange veldig hyggelige mennesker i Italia har jeg aldri glemt alle de jeg savner hjemme i Norge. Jeg gleder meg til å se dem alle sammen. Å glede seg over å treffe mennesker og å være sammen dem kan man gjøre over alt. Og uansett hvor man er i verden er det noen et annet sted man også gjerne skulle ha hatt i nærheten av seg. Akkurat nå er det alle kjente og kjære i Norge vi kommer til å være nærmest.

Bosted
På bakgrunn av våre erfaringer så langt kommer vi til å jobbe mot det å kunne ha en fot i hver leir. Det vil si ett ståsted i Norge og ett i Italia. Og så sjonglere og variere alt etter som.

John Arne:

Om venner
– Jeg savner Italia allerede, sier han etter to sekunders betenkningstid. – Jeg savner den italienske gjestfriheten, imøtekommenheten og vennligheten. Prøver du å si et par ord på italiensk er det utrolig hvor ivrige italienere er etter å forstå, forklare, hjelpe til og bli forstått. Her er det ikke vanskelig å få nye venner!

Olivenkultur!
– Dessuten savner jeg oliventrærne og hele den kulturen som er rundt olivendyrking. Våre toscanske venner lever med sine oliventrær hele av året. Om vinteren og våren skal trærne beskjæres og stelles, de følges nøye opp mens olivenene modnes utover høsten, og i perioden oktober til januar er det innhøsting og pressing. I tillegg til at oliventrærne kan bli mange hundre år gamle, har de sterke tradisjonene rundt olivendyrkingen gjort inntrykk på meg. På fridager er gjerne hele slekta samlet i olivenlunden, og midt på dagen steller de i stand lange og gode lunsjmåltider slik toscanerne er så flinke til. Den virkelig gode olivenoljen kan nok være vanskelig å finne i norske butikker. I Toscana er den hverdagskost.



– Jeg savner min gode venn Lee, som er en utvandret texaner og lever med sin tyske kone Gerda og sine sine oliventrær i åssiden ovenfor Calci. Her ser vi ham i sitt rette element: Sammen med et av de 800 oliventrærne som de dyrker og høster fra. Lee har reist verden rundt, men liker tydeligvis livet i åssidene i Monte Pisani best av alt. Han er lett å bli kjent med, og levende interessert i alle han møter. Jeg savner alle de gode vennene jeg har fått i løpet av dette halvåret.

Norge
– Når alt dette er sagt, gleder jeg meg til å komme tilbake til Norge. Til å treffe venner og familie, og til å bo i et hus med skikkelig varme innendørs. Italienske hus kan være kalde om vinteren, og ingen har gulvvarme på badet.
– Og så gleder jeg meg til å reise tilbake til Toscana igjen...



Reisen
Når dette leses, er Gunn og John Arne på vei nordover i sin røde Fiat Brava. Den er pakket akkurat så full som en Fiat kan bli uten at sjåføren mister sikten bakover eller at bilen skraper nedi brolegningen på Via Santo Pietro. Med fire nye støtdempere (og fire nye stearinlys!) tipper vi dessuten at de vel 230 milene til Oslo blir en behagelig reise. Som den oppmerksomme leser kanskje allerede har sett, fikk ikke den fine, hvite julelysestaken fra IKEA plass i bilen. Fullt er fullt!

Arrivederci!

Rundt og rundt i Toscana

Hvert land har sitt eget språk og sin egen kultur. I det siste inngår også det vi kan kalle trafikk-kultur. Det vil si hvordan myndighetene regulerer trafikken, og hvordan brukerne oppfører seg i den samme trafikken. Som alltid er det spennende å orientere seg i en fremmed kultur.

For eksempel er italienske trafikkregler og skilt først og fremst å betrakte som veiledende. Skiltet Full Stopp, som i Norge er et påbud om å stoppe, blir her tolket som et godt råd; her kan det kanskje være lurt å stoppe. Rødt lys kan man godt ignorere, f.eks. hvis det er sent på kvelden og ingen biler å se i nærheten. I tillegg til vanlige trafikkkskilt er det dessuten en skog av reklameskilt langs veiene. Det er lett å bli distrahert!

Skilt
Enkelte av dem er ganske kompliserte. Dette skiltet rekker du å se i ca. ett og et halvt sekund før du er forbi. Da bør du ha tenkt over hvor tung bil du har og hvilken rute du har tenkt å følge i de neste tre veikryssene.



Rundkjøringer
Italienske rundkjøringer kan man godt bruke til det de faktisk er: Et område man kjører rundt i til det er klart hvilken avkjøring man skal velge. For hver runde kan man studere de ulike skiltene som er satt opp, og etter hvert vil det sannsynligvis tre fram et valg som er bedre enn de andre. Gjør det ikke det, kan det være lurt å rett og slett stoppe. I en rundkjøring er det gjerne bedre plass enn på veiene ellers. Treffer du da en hyggelig italiener på sykkel, kan du jo vinke ham inn til siden og be ham forklare hvor du egentlig kjørte feil og hvordan du skal komme på sporet igjen.



Enkelte rundkjøringer er pyntet opp med kunstverk. Disse gjør det ikke akkurat enklere å finne riktig vei ut. Her ser vi en av rundkjøringene i Ponsacco, som har fått navnet "bananen". Grunnen er vel ikke vanskelig å se. Her skal det godt gjøres å følge med på skiltene. Ihvertfall i den første runden.





Videre kan vi presentere “terningen” i Navacchio:





Fordelen med installasjoner som dette er at man aldri glemmer en slik rundkjøring. Du kjører hjemover i mørket en sen kveld og er litt usikker på veien. Da får du øye på den fargerike terningen! Du puster lettet ut, kjører selvsikkert en trekvart runde og gir gass i retning Calci. Ingen sak å være trafikant i Toscana!

Bilen på service

Denne uken fikk vår gamle Fiat en grundig “makeover” på et italiensk bilverksted. Det innebar bl.a. oljeskift og diverse vedlikehold, undersøkelser, skifting av slitte deler osv. Vår mann på verkstedet i La Corte gjorde en imponerende grundig og god jobb, spesielt da jeg kom for å hente bilen igjen i går kveld.

Jeg fikk for eksempel (med nødvendig simultantolkning av min uunnværlige norsk-italienske venn Tage) grundig forklaring på alt han hadde funnet av svakheter ved bilen. Blant annet hadde han registrert at jeg må ha kjørt på saltede veier uten å vaske godt nok under bilen, siden det var mere rust på understellet enn han var vant til å se. Flaut for meg selvfølgelig, men helt riktig observert.

Han viste meg dessuten alle store og små deler som var skiftet ut og kassert og forklarte samtidig hvorfor. Det var dårlig kontakt mellom plugg og plugghette på grunn av oksidasjon, det var et luftfilter der som engang hadde vært gult, men som nå var ganske svart. Og så videre. God undervisning med forklarende eksempler.

En hyggelig dame skrev regningen for hånd samtidig som hun studerte dataskjermen nøye. Jeg ble nysgjerrig og gikk nærmere for å se hva som foregikk. På skjermen hadde hun Google Translator. “Skriver du regningen på engelsk?” spurte jeg forundret. “Nei, på norsk!” svarte hun. Og sannelig, da jeg skulle betale var den opprinnelige italienske teksten oversatt til (et noe spesielt) norsk. Det må man virkelig kunne kalle service!!!

Så får det heller våge seg at jeg har betalt for fire nye stearinlys til bilen og har fått kjøpt Arbeiderpartiet for 126 Euro.

Grønt lys!

Jeg står på fortauet i et av Romas mest trafikkerte lyskryss. Hovedgata har rødt lys, og fotgjengerne passerer på tvers. Mens det lyser rødt, kommer flere og flere scootere snikende mellom bilene og stiller seg opp halvveis inne i fotgjengerfeltet. Bakom hjelmvisirene skimter jeg ansikter med et fokusert blikk – delvis på fotgjengerne og delvis på lyssignalets farge. Noe annet teller ikke. At det sitter et forelsket par og bestiller vin på fortausrestauranten to meter til høyre legger ingen av dem merke til.

Så blir det grønt. Og du tror det ikke før du får se det: Scooterne i Roma har en fantastisk akselerasjonsevne. Lenge før noen av bilistene lenger bak har rukket å trå på gasspedalen er de første scooterne godt ute i krysset. De har selvfølgelig sett at det ble rødt for tverrgående trafikk og har telt sekundene de vet må gå før lyset skifter.





Det går utrolig fort for seg. Scooterne er allerede langt oppe i gata. Fartsgrense er et fjernt begrep. Nå står fotgjengerne og venter, med et resignert uttrykk i ansiktet. Bilene snitter frakkeskjøtene og pusser nesten skotuppene på de ventende pedoni (fotgjengere). Her nytter det ikke å ta seg til rette, nei. La dem holde på, det blir jo vår tur etter hvert.



Så er Rally Roma over for denne gang. Og mens de gående krysser gata med litt forhøyet puls, stilles et nytt heat opp foran det røde lyset.

Veiarbeid

De siste dagene har Via Santo Pietro fått besøk av det lokale "veivesenet". Her hos oss betyr det at noen av mannfolka som bor langsetter veien kommer med betongblander, hakke, spade og en bitteliten lastebil – og går løs på den vanskelige oppgaven. Ja – for det er vanskelig å vedlikeholde en 600 år gammel vei som dessuten har brolegging fra middelalderen. Men den største utfordringen er det regnværet som skaper. For veien har ingen grøfter der vannet kan renne og veldig sparsomt med drenering ellers. Når nedbøren tiltar, er det selve veien som er grøfta. Vi snakker om oversvømmelse.

Nå har veivesenet gravet opp jord og gras på siden av veien for å gi vannet en mulighet til å renne der. Forsåvidt greit nok. Men hvor gjorde man av denne jorda? Og hva var betongblanderen til? Betongen ble først lagt på brosteinen, sånn omtrent i hjulsporene, og deretter ble jord, søle og gras lagt oppå betongen(!)



Så skulle man kanskje tro at veien ble stengt noen dager for at betongen skulle herde. Men nei. Veien har hatt normal trafikk hele tida, også under selve veiarbeidet. Så betong og søle har blitt grundig blandet. Og bilene i gata har fått seg en grundig understellsbehandling.

Trafikksikkerhet

Det har kommet oss for øre at mange italienere er overtroiske. I dag så vi en bil som vi antar må være et håndfast bevis på dette: En Fiat med hestesko festa på grillen.

Om det hjelper for trafikksikkerheten å ha en hestesko festa i grillen vet vi ikke – men etter som hesteskoen tydeligvis hadde sittet der lenge, og Fiat'en var gammel, kan det jo være at det virker!

Is på frontruta?

Skrapte du is av bilvinduene i dag tidlig? Det gjorde ikke vi. Vi “skrapte” oliven. Nattens vinder hadde ristet høstens siste oliven ned fra trærne og anrettet dem pent på vår frontrute.

Er’n ikke søt, da?

Gunn har funnet bilen i sitt liv. En ekte Cinquecento! Denne har fast tilhold på parkeringsplassen i Montemagno like i nærheten av der vi bor. Sylindervolum er 0,479 liter og antall hestekrefter anslås til mellom 15 og 20. Vil du lese mer om bilen finner du et annet blogginnlegg her. Og enda et her!

Den første morgenen

Telefonen er plugget inn, bilen er tømt for bagasje, og datamaskiner og skjermer fungerer. Den første morgenen i Caprona startet med en spasertur på en av stiene i nærområdet.


Fuglene kvitret og blomstene spirte omtrent som på en god, norsk vårdag. På stien møtte vi en eldre mann med blomster i hånda, og han spurte om noe på italiensk. Vi svarte høflig “Buongiorno! No parlo italiano”, og han nikket forståelsesfullt og fortsatte å snakke italiensk. Det virket som om han kommenterte at vi var ute og spaserte så vi svarte så hyggelig vi kunne “Si, si”. Tilbake fikk vi et stort smil.

Behovet for å lære italiensk øker for hver italiener vi møter.

Senere på dagen måtte vi til butikken. Vi var bl.a. på jakt etter plastposer, og spurte så godt vi kunne på engelsk. Vi møtte en generøs imøtekommenhet, og fikk følelsen av at hele butikken satte alt inn på at vi skulle finne det vi lette etter. Men ingen hadde helt forstått hva det var vi ville ha. Søppelposer ble foreslått. Omsider kom vi på å nevne ordet “freezer” – og da lyste alle lamper grønt. Vi var fornøyde, og det var også butikksjefen som kunne vise oss den rette hylla. Sacchetti freezer er dagens ord.

Reisen hit besto for en stor del av bilkjøring. Først reiste vi med ferja til Kiel og kjørte derifra på tirsdag formiddag til Nürnberg der vi overnattet. Videre gjennom Østerrike og til Italia neste dag. I 130 km/t er det ikke så mye man får med seg, men det hender at noe fint, vakkert og/eller interessant dukker opp mellom trailerne på motorveien...