Stendhal-syndromet

I både Frankrike og Italia er mange av verdens mest verdsatte kunstskatter samlet på ganske små områder. Første gang jeg var i Vatikanet (Roma) hadde jeg som mål å se taket i Det Sixtinske Kapell. Det greide jeg – etter halvannen times venting i kø – og det var en storslagen opplevelse. Men før jeg kom så langt måtte jeg gå gjennom mange korridorer og saler i Vatikanmuseet, der vegger og tak og rom var fylt av skulpturer, malerier og fresker, en helt utrolig samling av vakre kunstverker. Men det ble faktisk altfor mye å fordøye på en ettermiddag. Jeg måtte sette på meg skylapper og gjenta flere ganger for meg selv: "Ikke stopp her. Gå nå til Det Sixtinske Kapell".

Det såkalte Stendhal-syndromet sies å angripe mennesker som blir eksponert for vakker kunst i tett konsentrasjon. Således er det ikke så rart at f.eks. Louvre i Paris har bidratt til endel tilfeller av denne lidelsen. De som blir rammet opplever økt hjerterytme, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Fenomenet ble først beskrevet av den franske forfatteren Henri-Marie Beyle etter et besøk i Firenze tidlig på 1800-tallet (Stendhal var hans psevdonym).

Jeg har etter hvert lært meg å ta mine forholdsregler. I Palazzo Vecchio i Firenze finnes det en overveldende samling av kunstverker. Sist helg stoppet jeg ved billettluka, og der tok jeg to bilder. Da var jeg allerede overveldet av det jeg hadde opplevd. Så jeg gikk likegodt ut igjen, og kommer heller tilbake senere. Jeg greide å unngå Stendhal-syndromet denne gangen også.

De to bildene jeg tok tenkte jeg å dele med deg.