Vi tok oss god tid, og brukte nesten en hel uke på veien til Oslo. Det gjorde overgangen litt enklere for meg; jeg hadde god tid til å gradvis bli kjent med andre priser, andre temperaturer og andre mennesker. Vår 11 år gamle bil, som hadde fått både fire nye stearinlys og fire nye støtdempere hos Papa Roberto i Calci, savnet tydeligvis ikke brolegningen i Via Santo Pietro. Autostradaen i Tyskland ble tatt på strak arm.
Det har tatt tid for meg å “lande” i Norge. De første ukene har mye handlet om å rydde oss på plass i leiligheten, komme i sving med jobber og oppdrag, og til å gjenoppta kontakten med venner og familie. Vårt lille kontor i Malerhaugveien føltes som en luksus-suite de første dagene. Og med 12-15 grader og vårstemning ute har livet virkelig vært til å leve med!
Mange har spurt om jeg savner Italia, så det er like godt å svare dere alle med en gang: Ja, jeg savner Italia. Først og fremst savner jeg de fantastiske menneskene jeg ble kjent med. Og når det er fredag og det nærmer seg lunsjtid hender det jeg blir litt sentimental. Hvor i Oslo kan man treffe sine venner og ha en lang, treretters lunsj med vin for en rimelig penge? Det gjorde vi jo på circoloen i La Corte på fredagene...
Selvsagt har vi det godt i Oslo. Kanskje det ideelle for oss er å kunne veksle mellom Norge og Italia, vi får se etter hvert. I dag kom et Italiamagasin som vedlegg til morgenavisen, omtrent samtidig med en invitasjon på epost til en “dannelsesreise” i Firenze. I løpet av et tiendels sekund var underbevisstheten min allerede i gang med å planlegge en ny reise til Toscana!
Da skjønte jeg det: En sak er å være i Italia. En ganske annen sak er det å ha Italia i sitt hjerte.
