Klosterliv

Her i Calci finnes et kartensisk kloster som ble bygget og opprettet i 1366. Du ser det på bildet under her. Området er stort, med mange vakre bygninger og en stor olivenlund. Typisk for bygningene er at alt er bygget om en symmetrisk akse.



Klosteret er kjent som Certosa di Calci, men i dag er det ikke lenger kloster her. Eiendommen er overtatt av staten og huser blant annet Naturhistorisk Museum, som har en av de største samlinger av hval-skjeletter som finnes i Europa. En stor andel av disse er faktisk av norsk opprinnelse, mange av dem er merket med “Utsira, Norvegia”.



I dag har vi fått en omvisning i disse fantastiske bygningene, der minner fra klosterlivet i middelalder og renessanse blander seg med naturhistoriske minner administrert og ivaretatt av Universitetet i Pisa.

Det bodde opprinnelig 19 munker i dette kollektivet. Hver av dem hadde sitt eget hus og sin egen hage. De dyrket sine grønnsaker og sine blomster, men hadde ikke lov til å snakke med de andre i klosteret. Hagebruk, studier av hellige skrifter og meditasjon var deres hverdag.

Bygningene er delvis restaurert og delvis under restaurering. Hele området fremstår som et vakkert og vel ivaretatt sted, som kan gi en fotograf mange gleder...

Oliven!

Her i Santo Pietros vei har vi oliventrær på alle kanter. Krokete, sølvglinsende oliventrær pent på rad. Noen unge og noen gamle, mange er veldig gamle. Santo Pietros vei ble bygget for 600 år siden og det forundrer oss ikke om noen av trærne er like gamle.



Antonella, vår husvert, har også sin olivenlund. Her er det 112 trær. Olivenhøsten starter som regel i midten av oktober. Olivenene ristes ned fra trærne ved hjelp av en slags rake med motor på. Under trærne er det lagt ut store nett som samler dem opp.



Noen oliven legges i saltlake for å modne til spiseoliven. Mesteparten av olivenhøsten går til oljeproduksjon. I dag fikk vi bli med Antonella da hun leverte oliven til pressing. Presseriet drives av et kooperativ, og Antonella er selvfølgelig medlem. På presseriet står vi i kø og venter på at akkurat våre oliven skal til pers. Samtalen glir lett rundt oss. “Hvordan gikk det hos dere i høst? Hvor mange kilo ga lunden din?” osv. Vi forstår ikke halvparten av det italienske, men skjønner av kroppspråket at det handler om størrelser, mengder og kvalitet.



Endelig er det vår tur og prosessen kan starte. Vi har fått nr. 39 – et nummer som følger akkurat våre oliven gjennom hele produksjonsprosessen. Her er det ikke snakk om å blande mine oliven med dine! Avlingen tømmes inn i en stor maskin og vaskes med vann. Blader, rusk og rask skilles ut. Olivenene føres så videre inn i en kvern og males til en masse. Massen eltes og oljen skilles ut.



Oljen blir så ført videre til en utskiller og så en sentrifuge hvor det vannet som naturlig er inne i olivenen, skilles ut. Og til slutt – i enden av produksjonslinja, kommer så de dyrebare dråpene.

Antonella venter spent og jubler da de første dråpene kommer. Den gulgrønne fargen lyser og vi får stikke fingeren inn i strålen og smake. Ferskere olivenolje får du ikke.





Av Antonellas 112 trær ble det høstet godt og vel 500 kg oliven som etter pressing ga 57 liter olivenolje. Antonellas oljefond! Oljen er av beste kvalitet og deles med andre på italiensk vis. De som hjalp til med innhøstingen får sitt. Familie og venner får selvfølgelig – og i tillegg finnes det noen heldige leieboere som også får.