Avsløringen

Nå kan alle få det bekreftet – det er varmt i Toscana om vinteren! Med høyhalset genser, varm kåpe og tykk dundyne godt pakket rundt seg demonstrerer Gunn her hvordan vi koser oss ute i stekende sol. Og – er det ikke en liten påskelilje vi skimter på bordet der? Det er nesten sommer!

Krisetider

Det første som møtte oss da vi kom ut av hotellet i Roma fredag den 13. februar – var blålys. Gata var stengt av en politibil, og trafikken ble dirigert i nye retninger. Over hustakene surret et helikopter frem og tilbake. Umiddelbart kunne det virke dramatisk. Ettersom folk i gata så ganske uberørte ut, fortsatte vi vår vandring. I neste kryss møtte vi også blålys, stengte gater og dirigerende politi, og da forsto vi at noe var på gang.



Mot oss kom et menneskehav marsjerende med ballonger, paroler og flagg. Budskapet var: “Unita anticrisi” – “Sammen mot krisa”. Den italienske fagbevegelsen hadde samlet representanter fra hele Italia til stor demonstrasjon og folkemøte i Roma.











Dagen etter kunne vi lese i avisen at så mange som 700 000 hadde deltatt i demonstrasjonen. Vi telte ikke, men kan skrive under på at det var mange. Demonstrasjonstoget stoppet mye av Romatrafikken i flere timer.

Over hele verden snakkes det om krise i økonomien. I Italia går man dessuten i demonstrasjonstog.

Etter regn ...

I den siste uka har regnet bøttet ned. Det har vært flom og jordras og flere veier har vært stengt. Alle som kunne holdt seg innendørs.

Nå skinner sola igjen og alle som kan – går ut. Da katta Micio og jeg gikk ettermiddagstur i hagen i dag fant vi nyutsprungne blomster over alt.

Blomstringstid!

Januar og februar kan by på varierte opplevelser, og nå er vi kommet til en av de aller hyggeligste: Mimosatreet blomstrer! Treet jeg snakker om står rett utenfor inngangsdøra vår og er ca. 8 meter høyt. Det er det første vi ser hver gang vi går ut døra, og det første vi ser når vi kommer hjem. Det innebærer at vi har hatt gode muligheter til å følge nøye med på hvordan knoppene har utviklet seg i vinter.

Å spise lunsj under en blomstrende mimosa er noe alle burde unne seg minst én gang i livet.

Veiarbeid

De siste dagene har Via Santo Pietro fått besøk av det lokale "veivesenet". Her hos oss betyr det at noen av mannfolka som bor langsetter veien kommer med betongblander, hakke, spade og en bitteliten lastebil – og går løs på den vanskelige oppgaven. Ja – for det er vanskelig å vedlikeholde en 600 år gammel vei som dessuten har brolegging fra middelalderen. Men den største utfordringen er det regnværet som skaper. For veien har ingen grøfter der vannet kan renne og veldig sparsomt med drenering ellers. Når nedbøren tiltar, er det selve veien som er grøfta. Vi snakker om oversvømmelse.

Nå har veivesenet gravet opp jord og gras på siden av veien for å gi vannet en mulighet til å renne der. Forsåvidt greit nok. Men hvor gjorde man av denne jorda? Og hva var betongblanderen til? Betongen ble først lagt på brosteinen, sånn omtrent i hjulsporene, og deretter ble jord, søle og gras lagt oppå betongen(!)



Så skulle man kanskje tro at veien ble stengt noen dager for at betongen skulle herde. Men nei. Veien har hatt normal trafikk hele tida, også under selve veiarbeidet. Så betong og søle har blitt grundig blandet. Og bilene i gata har fått seg en grundig understellsbehandling.

Trafikksikkerhet

Det har kommet oss for øre at mange italienere er overtroiske. I dag så vi en bil som vi antar må være et håndfast bevis på dette: En Fiat med hestesko festa på grillen.

Om det hjelper for trafikksikkerheten å ha en hestesko festa i grillen vet vi ikke – men etter som hesteskoen tydeligvis hadde sittet der lenge, og Fiat'en var gammel, kan det jo være at det virker!

Marina di Pisa

Marina di Pisa ligger ved utløpet av elven Arno, ca. 12 km fra Pisa sentrum. I august er det gjerne 35 grader og det vrimler av folk her. I dag, i slutten av januar, er det strålende sol, 12 grader og nesten folketomt. Husene er stengt med skodder for vinduer og dører. På barene og restaurantene henger det skilt hvor det står: Chiuso – Vacanza som betyr: Stengt – Ferie.

Mens de fleste på marinaen venter på sommeren, finner enkelte seg til rette i januarsola.

Una bella giornata!

(En vakker dag – med sol og limoncello)



Først: Et par timer i sola i Marina di Pisa. Store, dovne dønninger vasker strendene. Lysende hvite skystriper lager vakre mønstre på en knallblå vinterhimmel. Et par hobbyfiskere trasker avgårde på fortauet med sine fiskestenger og vadestøvler. Fiskeveskene ser slunkne ut. Men det er vel det å fiske som er poenget, mer enn det å få fisk.

Deretter: Lunsjrestauranten La Basilica i den lille landsbyen San Piero a Grado. Restauranten er forøvrig oppkalt etter kirken like ved, som ble bygget i det ellevte århundre på det stedet der apostelen Peter skal ha kommet i land etter en sjøreise fra Antiokia i år 44. Fire bord på uteserveringen, og en servitør som hilser hjertelig og spør interessert om hvor vi kommer fra. Hmm, ligger det så tykt utenpå oss at vi ikke er italienske? Eller er det “dialekten” som har avslørt oss nok en gang?

Vi forteller at vi kommer fra Norge. –Aah, Norvegia! svarer han, strekker begge armene mot sola og fortsetter: –Una bella giornata! Det er selvsagt de to nordmennene helt enige i.

Etter at vi har spist vidunderlig pizza ved utebordet, går jeg inn for å betale. Der står moren i familien og svetter ved den store, vedfyrte pizzaovnen. Jeg synes vi har fått så god mat og så hyggelig service at jeg runder av beløpet litt oppover. Vår gode venn servitøren smiler og takker. Og takker igjen. Da kommer dagens hyggeligste overraskelse: Han spør om vi har lyst til å smake et lite glass av limoncelloen som hans mor lager!! På husets regning, selvfølgelig. Og nå er det min tur til å takke. Selvsagt vil vi smake!

Limoncelloglassene kommer snart på bordet, og sitrondrinken smaker akkurat så godt som den ser ut til. Og da vi er på vei over gata dit bilen er parkert – hvem tror du kommer ut i døra og roper etter oss: – Arrivederci e grazie!

Stendhal-syndromet

I både Frankrike og Italia er mange av verdens mest verdsatte kunstskatter samlet på ganske små områder. Første gang jeg var i Vatikanet (Roma) hadde jeg som mål å se taket i Det Sixtinske Kapell. Det greide jeg – etter halvannen times venting i kø – og det var en storslagen opplevelse. Men før jeg kom så langt måtte jeg gå gjennom mange korridorer og saler i Vatikanmuseet, der vegger og tak og rom var fylt av skulpturer, malerier og fresker, en helt utrolig samling av vakre kunstverker. Men det ble faktisk altfor mye å fordøye på en ettermiddag. Jeg måtte sette på meg skylapper og gjenta flere ganger for meg selv: "Ikke stopp her. Gå nå til Det Sixtinske Kapell".

Det såkalte Stendhal-syndromet sies å angripe mennesker som blir eksponert for vakker kunst i tett konsentrasjon. Således er det ikke så rart at f.eks. Louvre i Paris har bidratt til endel tilfeller av denne lidelsen. De som blir rammet opplever økt hjerterytme, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Fenomenet ble først beskrevet av den franske forfatteren Henri-Marie Beyle etter et besøk i Firenze tidlig på 1800-tallet (Stendhal var hans psevdonym).

Jeg har etter hvert lært meg å ta mine forholdsregler. I Palazzo Vecchio i Firenze finnes det en overveldende samling av kunstverker. Sist helg stoppet jeg ved billettluka, og der tok jeg to bilder. Da var jeg allerede overveldet av det jeg hadde opplevd. Så jeg gikk likegodt ut igjen, og kommer heller tilbake senere. Jeg greide å unngå Stendhal-syndromet denne gangen også.

De to bildene jeg tok tenkte jeg å dele med deg.

Å fotografere i Firenze

La meg si det med én gang: Det er ikke så enkelt.

Du kommer inn i en by som inneholder den fineste arkitektur, kunst og byplanlegging verden kjenner til. Uffizi-museet med Botticellis malerier, Santa Maria del Fiore (domkirken) med sin berømte kuppel, broen Ponte Vecchio der grovsmeder, slaktere og garvere i middelalderen brukte elven som søppelplass. Det er mye å ta fatt på.

Jeg tenker at det gjelder å ta en ting om gangen. I dag traff jeg en gatemusikant på Ponte Vecchio som fengslet publikum med sitt trekkspill. Han hadde akkurat den galskapen som skulle til for å spille på denne gamle broen og i tillegg ta betalt for det.



Men vi fikk også med oss duomoen – domkirken – som er så overveldende både i størrelse, konstruksjon og utsmykning at det nesten er uvirkelig.



Hvordan skal man egentlig greie å få med seg alt dette? Kunsten er å bo i passe avstand slik at man kan reise til Firenze med jevne mellomrom og langsomt arbeide seg innover i alt det spennende som finnes i denne byen.

Her har de beste arkitektene, de dyktigste kunstnerne, de mest betydeligste forfatterne og de rikeste mesenene latt det flomme over av både penger og kunstnerisk frihet i senmiddelalder og renessanse.

Et godt sted å være.