Klosterliv

Her i Calci finnes et kartensisk kloster som ble bygget og opprettet i 1366. Du ser det på bildet under her. Området er stort, med mange vakre bygninger og en stor olivenlund. Typisk for bygningene er at alt er bygget om en symmetrisk akse.



Klosteret er kjent som Certosa di Calci, men i dag er det ikke lenger kloster her. Eiendommen er overtatt av staten og huser blant annet Naturhistorisk Museum, som har en av de største samlinger av hval-skjeletter som finnes i Europa. En stor andel av disse er faktisk av norsk opprinnelse, mange av dem er merket med “Utsira, Norvegia”.



I dag har vi fått en omvisning i disse fantastiske bygningene, der minner fra klosterlivet i middelalder og renessanse blander seg med naturhistoriske minner administrert og ivaretatt av Universitetet i Pisa.

Det bodde opprinnelig 19 munker i dette kollektivet. Hver av dem hadde sitt eget hus og sin egen hage. De dyrket sine grønnsaker og sine blomster, men hadde ikke lov til å snakke med de andre i klosteret. Hagebruk, studier av hellige skrifter og meditasjon var deres hverdag.

Bygningene er delvis restaurert og delvis under restaurering. Hele området fremstår som et vakkert og vel ivaretatt sted, som kan gi en fotograf mange gleder...

Julekalender

Enkelte blir aldri for gamle for julekalender. Med tida og alderen utvikles det dog nye varianter. Tage, for eksempel, vår venn i Montemagno, tillater seg ett stort stykke julekake hver dag kl. 10.30 – fra 1. desember til julaften.

1. desember i år, som var en regnfull mandag, fikk vi delta på hans julekalender-kake-åpning. En åpning som ble gjort med stor bravur. Tilstede var også Sissel og Edel.



Og det er ikke hvilken som helst julekake vi snakker om. Il Pandoro – Ricetta Classico – en tradisjonell italiensk kake av klassisk oppskrift.

Kaken leveres i en lekker “hatte-eske” og må prepareres før servering. Prepareringen består i at medfølgende melis tømmes i posen som kaken ligger i:



Posen, med kaken i, ristes:



– og vips, så er kaken klar til servering!



Serveringen består av utsøkt italiensk kaffe – og på italiensk vis dypper man kaken i kaffen før man nyter.

Oliven!

Her i Santo Pietros vei har vi oliventrær på alle kanter. Krokete, sølvglinsende oliventrær pent på rad. Noen unge og noen gamle, mange er veldig gamle. Santo Pietros vei ble bygget for 600 år siden og det forundrer oss ikke om noen av trærne er like gamle.



Antonella, vår husvert, har også sin olivenlund. Her er det 112 trær. Olivenhøsten starter som regel i midten av oktober. Olivenene ristes ned fra trærne ved hjelp av en slags rake med motor på. Under trærne er det lagt ut store nett som samler dem opp.



Noen oliven legges i saltlake for å modne til spiseoliven. Mesteparten av olivenhøsten går til oljeproduksjon. I dag fikk vi bli med Antonella da hun leverte oliven til pressing. Presseriet drives av et kooperativ, og Antonella er selvfølgelig medlem. På presseriet står vi i kø og venter på at akkurat våre oliven skal til pers. Samtalen glir lett rundt oss. “Hvordan gikk det hos dere i høst? Hvor mange kilo ga lunden din?” osv. Vi forstår ikke halvparten av det italienske, men skjønner av kroppspråket at det handler om størrelser, mengder og kvalitet.



Endelig er det vår tur og prosessen kan starte. Vi har fått nr. 39 – et nummer som følger akkurat våre oliven gjennom hele produksjonsprosessen. Her er det ikke snakk om å blande mine oliven med dine! Avlingen tømmes inn i en stor maskin og vaskes med vann. Blader, rusk og rask skilles ut. Olivenene føres så videre inn i en kvern og males til en masse. Massen eltes og oljen skilles ut.



Oljen blir så ført videre til en utskiller og så en sentrifuge hvor det vannet som naturlig er inne i olivenen, skilles ut. Og til slutt – i enden av produksjonslinja, kommer så de dyrebare dråpene.

Antonella venter spent og jubler da de første dråpene kommer. Den gulgrønne fargen lyser og vi får stikke fingeren inn i strålen og smake. Ferskere olivenolje får du ikke.





Av Antonellas 112 trær ble det høstet godt og vel 500 kg oliven som etter pressing ga 57 liter olivenolje. Antonellas oljefond! Oljen er av beste kvalitet og deles med andre på italiensk vis. De som hjalp til med innhøstingen får sitt. Familie og venner får selvfølgelig – og i tillegg finnes det noen heldige leieboere som også får.

I olivenlunden

Novembersola varmer i husveggen, og insektene surrer i motlyset. Det store mimosatreet har allerede gjort seg klart til blomstringen i februar. I det fjerne høres prat og motorlyd fra noen arbeidsfolk som holder på med siste del av olivenhøsten.



De som har fulgt med på bloggen siden starten, vil allerede ha lagt merke til at dette ikke er det huset vi flyttet inn i 1. oktober. På grunn av problemer med oppvarming har vi forflyttet oss et par kilometer til et litt mindre, men ikke mindre hyggelig hus litt oppe i åsen ovenfor Calci.

Inne har vi kombinert kjøkken og stue, to soverom og bad. Utenfor er det en fin hage, og vi er omgitt av en stor olivenlund. I etasjen under oss bor Antonella. Hun er verdens hyggeligste vertinne. Da vi kom hit sto en flaske med olje fra hennes olivenlund på kjøkkenbenken. I dag kom hun med en stor krukke med grønne oliven i saltlake.

Dette for å berolige dem som har trodd at vi hadde begynt på en iskald vinter med slaps og snø og satt innendørs fullt påkledd med yttertøy. Neida, vi fryser ikke, og bildene med sludd og kuling som Dagsrevyen serverte forleden stammet nok ikke fra Toscana, men fra Alpene et sted!

Er’n ikke søt, da?

Gunn har funnet bilen i sitt liv. En ekte Cinquecento! Denne har fast tilhold på parkeringsplassen i Montemagno like i nærheten av der vi bor. Sylindervolum er 0,479 liter og antall hestekrefter anslås til mellom 15 og 20. Vil du lese mer om bilen finner du et annet blogginnlegg her. Og enda et her!

Snakker du italiensk?

Mange har spurt meg om hvordan det går med det italienske språket. “Jotakk”, kan jeg svare, noe unnvikende muligens, det går framover. Og det gjør det jo, men det hadde vært fint om det gikk fortere.

Kjæresten min snakker ivrig med italienere. Hun får stadig nye venner blant lokalbefolkningen, og har ingen problemer med språket. Med andre ord ligger hun litt foran meg.

Duedusj i Siena

I filmen “La Dolce Vita” tok Anita Ekberg et nattlig bad i Trevifontenen i Roma. Duen vi traff i Siena i går var kanskje ikke like grasiøs, – men renslig det var hun.



Fontenen hun dusjer i heter “Fonte Gaia” – den ligger på Piazza del Campo – midt i Siena – og ble opprinnelig bygget i 1343.

Fredagslunsj

I nabolandsbyen La Corte er det som kjent lunsj med norsk-tysk-amerikansk-italienske venner hver fredag. Der får vi alltid god mat og vi har det alltid hyggelig sammen.

I dag hilste vi såvidt på en vi ikke kjente fra før. Det virket som om hun ikke hadde den samme positive opplevelsen av “circoloen” som vi har hatt når vi har vært der. I det hele tatt kunne det se ut som om hun savnet noe – kanskje lunsjen hjemme...

Tårnet i Pisa

At “Det skeive tårn i Pisa” er skeivt det visste vi – men at det er så skeivt som det er – visste vi ikke før vi fikk se det.





Tårnet er oppført som kampanile (klokketårn) for domkirken som ligger like ved. Byggingen av tårnet startet i 1173 men ble ikke fullført før 1350. Grunnen består av elvesand, og tårnet begynte å helle allerede før tredje etasje var ferdig. Det ble likevel fullført. I de senere år er tårnet rettet opp med 38 cm – det regnes nå for trygt og er igjen åpent for publikum.

Det er mange som kommer hit til Mirakelplassen – og til tider er det veldig fullt. Nå er det litt utenom sesong og god plass både til kirkegjengere på vei til søndagsmesse, italienere på tur i eget land og oss andre.

Sånn går nu dagan...

Vi fikk et godt spørsmål på telefonen her om dagen: Hvordan er en dag i Caprona? Her på bloggen kan det jo se ut som om dagene stort sett fylles med spennende turer, hyggelige lunsjer og shopping. Og det er helt riktig. Vel å merke når det gjelder enkelte dager.

La oss først se et bilde fra leiligheten vår en “vanlig” torsdag. Kontoret ligger sentralt plassert ca. midt i leiligheten. Som man kan se er det organisert som et åpent landskap, og det er ikke langt å gå for å finne noen å diskutere med. Her produseres kartillustrasjoner, tekster og bilder. Noe leveres over internett til kunder i Norge, mens noe går rett ut på våre egne nettsider.



Dagen starter med at vekkerklokka ringer. Den henger i et kirketårn ikke langt unna og varsler hver morgen at klokka er sju. Så er det morgenstell og kaffe, før vi har vårt faste morgenmøte, som for det meste foregår i rask gange på en av veiene eller stiene i nærheten. Og så er det frokost…

Midt på dagen – sånn i ett-tida – er det lunsj. På fredagene inntas den sammen med gode venner på circoloen (samfunnshuset).

Og kveldene...? Torsdag er det først italienskkurs i Calci, og annenhver torsdag er vi på filmklubb hos Sissel i Montemagno. Her møter vi andre filmentusiaster og ser italienske filmer. Fredag ser vi gullrekka på nett-tv. Ellers tilbringer vi ganske mye tid på kontoret, også om kveldene.

Er det fint lys for fotografering tar vi gjerne en sykkeltur eller biltur for å se, oppleve og hente med oss bilder hjem. I dag var vi en tur i Volterra, en av de byene som har virkelig storslagen utsikt over Toscana-landskapet. Fotomotivet denne dagen ble likevel ikke landskapet eller den store festningen som Volterra er kjent for, men en grå papirpose med brød i som vi fikk servert på vårt lunsjbord. Den ene fotografen var raskt oppe med sitt kamera før det kom mer mat på bordet:





Da vi noen timer etter var vel hjemme igjen, laget vi blogg-innlegg. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Denne også.