Duedusj i Siena

I filmen “La Dolce Vita” tok Anita Ekberg et nattlig bad i Trevifontenen i Roma. Duen vi traff i Siena i går var kanskje ikke like grasiøs, – men renslig det var hun.



Fontenen hun dusjer i heter “Fonte Gaia” – den ligger på Piazza del Campo – midt i Siena – og ble opprinnelig bygget i 1343.

Fredagslunsj

I nabolandsbyen La Corte er det som kjent lunsj med norsk-tysk-amerikansk-italienske venner hver fredag. Der får vi alltid god mat og vi har det alltid hyggelig sammen.

I dag hilste vi såvidt på en vi ikke kjente fra før. Det virket som om hun ikke hadde den samme positive opplevelsen av “circoloen” som vi har hatt når vi har vært der. I det hele tatt kunne det se ut som om hun savnet noe – kanskje lunsjen hjemme...

Tårnet i Pisa

At “Det skeive tårn i Pisa” er skeivt det visste vi – men at det er så skeivt som det er – visste vi ikke før vi fikk se det.





Tårnet er oppført som kampanile (klokketårn) for domkirken som ligger like ved. Byggingen av tårnet startet i 1173 men ble ikke fullført før 1350. Grunnen består av elvesand, og tårnet begynte å helle allerede før tredje etasje var ferdig. Det ble likevel fullført. I de senere år er tårnet rettet opp med 38 cm – det regnes nå for trygt og er igjen åpent for publikum.

Det er mange som kommer hit til Mirakelplassen – og til tider er det veldig fullt. Nå er det litt utenom sesong og god plass både til kirkegjengere på vei til søndagsmesse, italienere på tur i eget land og oss andre.

Sånn går nu dagan...

Vi fikk et godt spørsmål på telefonen her om dagen: Hvordan er en dag i Caprona? Her på bloggen kan det jo se ut som om dagene stort sett fylles med spennende turer, hyggelige lunsjer og shopping. Og det er helt riktig. Vel å merke når det gjelder enkelte dager.

La oss først se et bilde fra leiligheten vår en “vanlig” torsdag. Kontoret ligger sentralt plassert ca. midt i leiligheten. Som man kan se er det organisert som et åpent landskap, og det er ikke langt å gå for å finne noen å diskutere med. Her produseres kartillustrasjoner, tekster og bilder. Noe leveres over internett til kunder i Norge, mens noe går rett ut på våre egne nettsider.



Dagen starter med at vekkerklokka ringer. Den henger i et kirketårn ikke langt unna og varsler hver morgen at klokka er sju. Så er det morgenstell og kaffe, før vi har vårt faste morgenmøte, som for det meste foregår i rask gange på en av veiene eller stiene i nærheten. Og så er det frokost…

Midt på dagen – sånn i ett-tida – er det lunsj. På fredagene inntas den sammen med gode venner på circoloen (samfunnshuset).

Og kveldene...? Torsdag er det først italienskkurs i Calci, og annenhver torsdag er vi på filmklubb hos Sissel i Montemagno. Her møter vi andre filmentusiaster og ser italienske filmer. Fredag ser vi gullrekka på nett-tv. Ellers tilbringer vi ganske mye tid på kontoret, også om kveldene.

Er det fint lys for fotografering tar vi gjerne en sykkeltur eller biltur for å se, oppleve og hente med oss bilder hjem. I dag var vi en tur i Volterra, en av de byene som har virkelig storslagen utsikt over Toscana-landskapet. Fotomotivet denne dagen ble likevel ikke landskapet eller den store festningen som Volterra er kjent for, men en grå papirpose med brød i som vi fikk servert på vårt lunsjbord. Den ene fotografen var raskt oppe med sitt kamera før det kom mer mat på bordet:





Da vi noen timer etter var vel hjemme igjen, laget vi blogg-innlegg. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Denne også.

Grensehandel

Det meste du finner i Italia er selvsagt italiensk. Likevel kan du finne mye som ikke er italiensk i det hele tatt. IKEA for eksempel. IKEA er veldig svensk. Det er så svensk at du får kjøpt svenske pepperkaker, surströmming og svensk snaps rett etter at du har kommet deg forbi kassaapparatene.

Vi dro til IKEA fordi vi trengte noen interiørdetaljer og litt kjøkkenutstyr i en fei. Og hvor finner man vinglass, stekepanne og bokhylle på ett og samme sted? Uansett hvor man befinner seg i verden? PÅ IKEA. Sånn sett bekrefter vi herved Ingvar Kamprads forretningsfilosofi. Produktene skal være slik man forventer de skal være, de skal koste det man forventer at de skal koste, og de skal finnes der man forventer å finne dem. Og man skal skru dem sammen selv, så klart.

Vi fant ikke IKEA med det samme. Så Kamprads filosofi fikk seg en knekk til å begynne med. Vi havnet langt inne i Firenze, noen titalls meter fra jernbanestasjonen, der det ikke var en eneste møbelforretning å se. I ettertid har vi kommet til at det var GoogleMaps som hadde skylden for akkurat det, pluss at det var en hyggelig resepsjonist på et hotell i nærheten som har æren for at vi havnet på rett kurs til slutt.

Det merkelige med IKEA, eller det geniale, som Ingvar Kamprad sikkert ville ha sagt, er at et varehus er et varehus – er et varehus. Uansett hvor du er i verden og går inn gjennom den blågule fasaden, så finner du det samme innenfor dørene. I samme etasje, i samme avdeling, i samme hylle. Vi var på en måte tilbake i Oslo, på Furuset, der vi har handlet ganske ofte de siste årene. Det tok kortere tid å handle de varene vi hadde på handlelista enn det tok å finne veien til varehuset. Alt var som det bruker å være på IKEA Furuset, bortsett fra språket på plakatene og bortsett fra at det regnet mere på veien hjem enn det vanligvis gjør mellom Furuset og Ensjø.



John Arne skrudde ivrig sammen Expedit-hylla til kontoret da han kom innenfor døra hjemme og tok den i bruk umiddelbart. Helst ville han kanskje ha funnet ei hylle i en italiensk møbelforretning. Men for det første hadde den sikkert kostet det tidobbelte. Og det hadde tatt mye lengre tid å finne den. Og hvilken italiensk møbelforretning (eller norsk) har stekepanner og dessertskåler i underetasjen? Til høyre etter at du kommer ned trappa?

Det er noe eget med det italienske. Men det er ikke så dumt med det svenske heller. For eksempel at IKEA har en butikk i passe avstand hjemmefra.

For den som lurte litt – snaps kjøpte vi ikke. Det får være grenser!

Lykken er ...

Noe “alle vet” er at hestesko skal henge med åpningen opp – slik at lykken ikke renner ut. Da min secondo piatto til lunsj åpenbarte seg som en hestesko, måtte det selvfølgelig foreviges. “Hesteskoen” var en lang pølse servert med brune bønner.

Italienske pølser er noe annet enn pølser ellers! I menyen var denne beskrevet som: Salsiccia alle griglia fagioli saluti. Det var en fersk pølse som var grillet og servert med deilige, bløte, brune bønner. Alt badet i en diskret men utrolig smakfull saus av smør smaksatt med rosmarin og salvie.



Sausen var så diskret til stede at da jeg holdt tallerkenen aldri så lite på skrå opp mot fotografen, forsto jeg ikke før det var for sent – og det var først når innehaveren diskret kom med en ekstra serviett – at godsakene var i ferd med å renne ut. Til tross for denne lille ulykken var lykken fullkommen – pølsa, bønnene og sausen smakte like fullt himmelsk.

Søndagslunsj på 1320 moh.

Når man blir invitert til søndagslunsj på 1320 meters høyde takker man selvfølgelig ja! Etter noen mil på svingete, smale og bratte veier som snor seg gjennom landsbyer og skogkledde åssider ender vi opp på parkeringsplassen til Rifugio Carrara. Parkeringsplassen er allerede overfylt, men vi er i Italia, og vi kjører Fiat – for oss finnes selvfølgelig plass.



Sammen med andre lunsjgjester går vi de siste 150 metrene langs en sti dekket av høstløv. Da vi startet turen hjemmefra var det 23 grader. Her i høyden er det tåkeskyer og 14 grader. I Norge ville vi sagt at det er frisk luft. Hva italienerne kaller det vet vi ikke.



Ute på terrassen foran hytta møter vi Sissel. Kledd i vindjakke og utstyrt med norsk-italiensk ordbok koser hun seg glugg. Hun har hatt et døgn her allerede – og heldigvis inviterte hun oss ny-italienske til dette drømmestedet. Her møter vi også italienere som liker seg i fjellet og mange som slår av en prat – bedre italienskkurs kan du bare drømme om.

Stedet eies av C.A.I. som står for Club Alpino Italiano. Det minner litt om en turistforeningshytte. I dag er det dagen for medlemmenes høstfest – og spisesalen er stengt. Men ettersom vi er gjester av en av de losjerende dekkes det et bord for oss i baren.



Innimellom alle rettene underholder innehaveren med historier. Her er selvfølgelig alle rettigheter – og kaffemaskin! Vi serveres: sprudlende hvitvin når vi setter oss – antipasto – primo piatto – secondo piatto – dolce (søtt – dvs. dessert) – og til slutt en grappa.



Før vi trillet hjemover ble det tid til et lite photoshopkurs. Utenfor hytta møtte vi C.A.I.-medlemmer som ristet kastanjer med en noe uortodoks metode – en ombygd vaskemaskintrommel gjorde nytten som grill.

Høst i Caprona

Det er høst – her i Caprona også. Bladene på trærne blir gule, og faller av.



Det regner og blåser.



Men etter regn kommer sol. En sliten solsikke får besøk av en enda mer sliten bie.



På den våte marmortrappa vår er det enkelte som nyter livet i lange drag.

Fotokurs

Sist helg var vi på en liten fjelltur, og spiste lunsj på en turisthytte 1320 meter over havet. På terrassen utenfor fikk vi være vitne til et lite kurs i fotografering. Den eneste eleven på kurset var en gutt på 4 år, som nettopp hadde fått et engangskamera i gave av foreldrene sine. De var forøvrig instruktører på kurset.

Når man fotograferer holder man kameraet foran ansiktet. Såpass vet man da. At det er en god idé å se gjennom søkeren for å velge motiv er det neste man må lære. Om den unge fotostudenten kom i mål med dette, er vi ikke sikre på. Moren hans brukte både ord og bevegelser for å sikre at hun kom med på bildene. Sønnen på sin side jobbet iherdig for å forevige sine stolte foreldre. Og med en slik innsats fra mor og sønn kommer de helt sikkert til å lykkes før eller senere.

Strandliv

Når det blir varmt i innlandet kan det være godt å ha en kyst å dra til. I dag har vi bestemt oss for å utforske strendene i nærheten som ligger ca. en halvtime hjemmefra. Vi kjører glade avgårde mot sjøen. Etter å ha parkert Fiaten fortsetter vi langs elven Serchio, setter kursen mot havet og havner på noe som kanskje kan betegnes som en “hobbyfiskestrand”. Vi ser småbåter, brygger, noen byggverk langs elvebreddene som minner om norsk gapahuk, og mange, mange fiskere med fiskestang. Ingen av fiskerne – selv om de har både to og tre fiskestenger hver – får et eneste napp, såvidt vi kan se.

Når vi omsider kommer helt ut til havet oppdager vi at den virkelig fine stranden er et par kilometer unna. Vi returnerer til bilen og kjører et stykke videre, til en parkeringsplass der det annonseres med både pizzeria og ristorante. Her finner vi også noen hobbyfiskere, men mye annet i tillegg: En hest(!) som bader, et ektepar som løser kryssord i ettermiddagssola, barn og voksne som leker med ball, damer og menn som soler seg i henholdsvis bikini og shorts, hunder som snuser i sanden, en familie som tester ut den nye metallsøkeren sin, kort sagt: de fleste aktiviteter som kan utøves på en strand der man har tilnærmet uendelig med plass å boltre seg på.

En dame jeg treffer benytter den fine stranden til å realisere sine drømmer, og er i ferd med å bygge et flott italiensk sand-hus med stort kjøkken og peis – og grønnsakhage utenfor. Utsikten til havet er det heller ingen ting å si på.