Bilen på service

Denne uken fikk vår gamle Fiat en grundig “makeover” på et italiensk bilverksted. Det innebar bl.a. oljeskift og diverse vedlikehold, undersøkelser, skifting av slitte deler osv. Vår mann på verkstedet i La Corte gjorde en imponerende grundig og god jobb, spesielt da jeg kom for å hente bilen igjen i går kveld.

Jeg fikk for eksempel (med nødvendig simultantolkning av min uunnværlige norsk-italienske venn Tage) grundig forklaring på alt han hadde funnet av svakheter ved bilen. Blant annet hadde han registrert at jeg må ha kjørt på saltede veier uten å vaske godt nok under bilen, siden det var mere rust på understellet enn han var vant til å se. Flaut for meg selvfølgelig, men helt riktig observert.

Han viste meg dessuten alle store og små deler som var skiftet ut og kassert og forklarte samtidig hvorfor. Det var dårlig kontakt mellom plugg og plugghette på grunn av oksidasjon, det var et luftfilter der som engang hadde vært gult, men som nå var ganske svart. Og så videre. God undervisning med forklarende eksempler.

En hyggelig dame skrev regningen for hånd samtidig som hun studerte dataskjermen nøye. Jeg ble nysgjerrig og gikk nærmere for å se hva som foregikk. På skjermen hadde hun Google Translator. “Skriver du regningen på engelsk?” spurte jeg forundret. “Nei, på norsk!” svarte hun. Og sannelig, da jeg skulle betale var den opprinnelige italienske teksten oversatt til (et noe spesielt) norsk. Det må man virkelig kunne kalle service!!!

Så får det heller våge seg at jeg har betalt for fire nye stearinlys til bilen og har fått kjøpt Arbeiderpartiet for 126 Euro.

Å drikke kaffe på italiensk

Jeg er en lidenskapelig cappuccino-drikker. Det er cappuccino til frokost, lunsj og når det ellers måtte passe – og det gjør det alltid.

Italienere derimot drikker kun cappuccino til frokost. Utover dagen drikker de et utall varianter av kaffe, stort sett uten melk. Når jeg ber om en cappuccino etter lunsj eller middag rister de oppgitt på hodet – for dem er det å bestille en cappuccino da nesten det samme som å bestille frokostblanding etter middag.

Så nå smiler jeg alltid mitt søteste smil når jeg bestiller, og sier: sono straniero - jeg er utlending. Jeg blir sporenstreks tilgitt og cappuccinoen kommer seilende.



Denne fikk jeg servert av Giovanni på en bar ved det skjeve tårn i Pisa. Sjokoladen sprøytet han på med ei lita flaske, og mønsteret tegnet han med en liten pinne. Vakkert!

Friluftsliv

Friluftslivet i Toscana er godt regulert. Stiene er markert med røde og hvite merker for at du skal finne fram, og innimellom dukker det opp informasjonstavler og skilt. Her er vi på vei til fjellet La Verucca (ca. 560 moh.), og våre gjester Marte og Bjørnar fra Norge viser hvordan man i praksis benytter skiltets informasjon om marsjretning, rekkefølge, turutstyr, kroppsholdning og ganglag.

Stengt på grunn av sol

Det er i slutten av februar, og når sola skinner, så står den høyt på himmelen. Det betyr også at den varmer godt. I dag varmet den så godt at vi likegodt stengte kontoret vårt og satte oss ute i hagen med et glass vin. En av de som ikke hadde stengt kontoret var en svermer – den benyttet dagen til å hente nektar fra løkplantene vi har utenfor huset, og som nå står i full blomst.

Grønt lys!

Jeg står på fortauet i et av Romas mest trafikkerte lyskryss. Hovedgata har rødt lys, og fotgjengerne passerer på tvers. Mens det lyser rødt, kommer flere og flere scootere snikende mellom bilene og stiller seg opp halvveis inne i fotgjengerfeltet. Bakom hjelmvisirene skimter jeg ansikter med et fokusert blikk – delvis på fotgjengerne og delvis på lyssignalets farge. Noe annet teller ikke. At det sitter et forelsket par og bestiller vin på fortausrestauranten to meter til høyre legger ingen av dem merke til.

Så blir det grønt. Og du tror det ikke før du får se det: Scooterne i Roma har en fantastisk akselerasjonsevne. Lenge før noen av bilistene lenger bak har rukket å trå på gasspedalen er de første scooterne godt ute i krysset. De har selvfølgelig sett at det ble rødt for tverrgående trafikk og har telt sekundene de vet må gå før lyset skifter.





Det går utrolig fort for seg. Scooterne er allerede langt oppe i gata. Fartsgrense er et fjernt begrep. Nå står fotgjengerne og venter, med et resignert uttrykk i ansiktet. Bilene snitter frakkeskjøtene og pusser nesten skotuppene på de ventende pedoni (fotgjengere). Her nytter det ikke å ta seg til rette, nei. La dem holde på, det blir jo vår tur etter hvert.



Så er Rally Roma over for denne gang. Og mens de gående krysser gata med litt forhøyet puls, stilles et nytt heat opp foran det røde lyset.

Avsløringen

Nå kan alle få det bekreftet – det er varmt i Toscana om vinteren! Med høyhalset genser, varm kåpe og tykk dundyne godt pakket rundt seg demonstrerer Gunn her hvordan vi koser oss ute i stekende sol. Og – er det ikke en liten påskelilje vi skimter på bordet der? Det er nesten sommer!

Krisetider

Det første som møtte oss da vi kom ut av hotellet i Roma fredag den 13. februar – var blålys. Gata var stengt av en politibil, og trafikken ble dirigert i nye retninger. Over hustakene surret et helikopter frem og tilbake. Umiddelbart kunne det virke dramatisk. Ettersom folk i gata så ganske uberørte ut, fortsatte vi vår vandring. I neste kryss møtte vi også blålys, stengte gater og dirigerende politi, og da forsto vi at noe var på gang.



Mot oss kom et menneskehav marsjerende med ballonger, paroler og flagg. Budskapet var: “Unita anticrisi” – “Sammen mot krisa”. Den italienske fagbevegelsen hadde samlet representanter fra hele Italia til stor demonstrasjon og folkemøte i Roma.











Dagen etter kunne vi lese i avisen at så mange som 700 000 hadde deltatt i demonstrasjonen. Vi telte ikke, men kan skrive under på at det var mange. Demonstrasjonstoget stoppet mye av Romatrafikken i flere timer.

Over hele verden snakkes det om krise i økonomien. I Italia går man dessuten i demonstrasjonstog.

Etter regn ...

I den siste uka har regnet bøttet ned. Det har vært flom og jordras og flere veier har vært stengt. Alle som kunne holdt seg innendørs.

Nå skinner sola igjen og alle som kan – går ut. Da katta Micio og jeg gikk ettermiddagstur i hagen i dag fant vi nyutsprungne blomster over alt.

Blomstringstid!

Januar og februar kan by på varierte opplevelser, og nå er vi kommet til en av de aller hyggeligste: Mimosatreet blomstrer! Treet jeg snakker om står rett utenfor inngangsdøra vår og er ca. 8 meter høyt. Det er det første vi ser hver gang vi går ut døra, og det første vi ser når vi kommer hjem. Det innebærer at vi har hatt gode muligheter til å følge nøye med på hvordan knoppene har utviklet seg i vinter.

Å spise lunsj under en blomstrende mimosa er noe alle burde unne seg minst én gang i livet.

Veiarbeid

De siste dagene har Via Santo Pietro fått besøk av det lokale "veivesenet". Her hos oss betyr det at noen av mannfolka som bor langsetter veien kommer med betongblander, hakke, spade og en bitteliten lastebil – og går løs på den vanskelige oppgaven. Ja – for det er vanskelig å vedlikeholde en 600 år gammel vei som dessuten har brolegging fra middelalderen. Men den største utfordringen er det regnværet som skaper. For veien har ingen grøfter der vannet kan renne og veldig sparsomt med drenering ellers. Når nedbøren tiltar, er det selve veien som er grøfta. Vi snakker om oversvømmelse.

Nå har veivesenet gravet opp jord og gras på siden av veien for å gi vannet en mulighet til å renne der. Forsåvidt greit nok. Men hvor gjorde man av denne jorda? Og hva var betongblanderen til? Betongen ble først lagt på brosteinen, sånn omtrent i hjulsporene, og deretter ble jord, søle og gras lagt oppå betongen(!)



Så skulle man kanskje tro at veien ble stengt noen dager for at betongen skulle herde. Men nei. Veien har hatt normal trafikk hele tida, også under selve veiarbeidet. Så betong og søle har blitt grundig blandet. Og bilene i gata har fått seg en grundig understellsbehandling.