Driftige damer!

Disse damene, som vi så vidt rakk å fotografere da vi måtte stoppe for dem i et av egnens mest trafikkerte veikryss, har vi valgt som representanter for månedens driftigste. Hva de hadde fore vet vi ikke – men styrken og besluttsomheten var ikke til ta feil av der de manøvrerte elegant i den tette trafikken. Her er det ikke noe dill-dall! Man tar det man har, kler seg etter vær og føreforhold – og får gjort det man skal.



Da de hadde passert, og vi hadde kommet oss gjennom krysset, tenkte vi på moter. Vi befinner oss jo i Italia – antrekk og moter er viktig her. Inspirasjon til nye moter hentes gjerne fra helt andre områder enn moteverdenen selv. Kan disse damene ha vært inspirasjonskilden til moten “lag på lag” tro? Ikke vet vi, men vi ble i hvert fall inspirert.

Is på frontruta?

Skrapte du is av bilvinduene i dag tidlig? Det gjorde ikke vi. Vi “skrapte” oliven. Nattens vinder hadde ristet høstens siste oliven ned fra trærne og anrettet dem pent på vår frontrute.

Helligdag

I dag, 8. desember, er det helligdag her i Italia. Den katolske kirke feirer “Jomfru Marias uplettede unnfangelse” som betyr at “Gud bevarte Maria fri fra arvesyndens plett helt fra hennes unnfangelse i mors liv.”




Da vi kom til Italia tenkte vi at kirketid og helligdager var noe vi måtte forholde oss til, og vi var innstilt på å skjerpe oss i forhold til “å holde hviledagen hellig”.

Fra vår barndom husket vi at klestørken ble tatt inn fra snora sent lørdag kveld, om den var aldri så stivfrossen. På søndag skulle man ikke drive slike verdslige sysler som å tørke klær, må vite.

Det var derfor ganske overraskende å oppdage at italiensk søndag er den store vaskedagen, klestørkedagen, dagen for pløying av åkrer, og ikke sjelden også handledag. Vi har aldri sett køen utenfor Ipercoopen (kjøpesenteret) så lang som sist søndag.

Er det tidene som endrer seg? Eller har det alltid vært slik? Kanskje er også dette et uttrykk for italieneres pragmatiske innstilling til livet? Vi undersøker saken videre.

En liten historie til slutt: En venn av oss, som bor i en liten landsby litt lenger nord, hadde i motsetning til oss registrert at søndag var dagen for kirkegang. Særlig var mange av landsbyens kvinner ivrige kirkegjengere. Hun spurte en av sine italienske fortrolige om kvinnene i denne landsbyen var spesielt religiøse. Hun fikk et lattermildt svar: De er nok ikke så religiøse som det kan se ut til, det er bare presten som er så kjekk!

Vinter i Toscana

Når dette skrives (kl. 09.30) er temperaturen her i Calci den samme som i Oslo; +1°. Det er rim på bakken...



og snø på de høyeste fjellene i Apenninene.



Selv om morgentemperaturen kan være lik, er det tross alt forskjeller. Den vi setter aller mest pris på, og som skaper den største kontrasten, er sola. Når den kommer, kryper gradestokken fort opp til 14–15 grader. Da spises lunsjen gjerne ute i hagen, hvor planter og løk spirer som om våren er rett rundt hjørnet.



Luftfuktigheten er en annen forskjell. Den nordlige vinterens kulde bringer gjerne tørr luft med seg. Her er luftfuktigheten som regel høy. Av og til er den oppe i 60–70%, og tåka ligger tjukk. Problematisk for klestørken, men spennende for fotografen.

Klosterliv

Her i Calci finnes et kartensisk kloster som ble bygget og opprettet i 1366. Du ser det på bildet under her. Området er stort, med mange vakre bygninger og en stor olivenlund. Typisk for bygningene er at alt er bygget om en symmetrisk akse.



Klosteret er kjent som Certosa di Calci, men i dag er det ikke lenger kloster her. Eiendommen er overtatt av staten og huser blant annet Naturhistorisk Museum, som har en av de største samlinger av hval-skjeletter som finnes i Europa. En stor andel av disse er faktisk av norsk opprinnelse, mange av dem er merket med “Utsira, Norvegia”.



I dag har vi fått en omvisning i disse fantastiske bygningene, der minner fra klosterlivet i middelalder og renessanse blander seg med naturhistoriske minner administrert og ivaretatt av Universitetet i Pisa.

Det bodde opprinnelig 19 munker i dette kollektivet. Hver av dem hadde sitt eget hus og sin egen hage. De dyrket sine grønnsaker og sine blomster, men hadde ikke lov til å snakke med de andre i klosteret. Hagebruk, studier av hellige skrifter og meditasjon var deres hverdag.

Bygningene er delvis restaurert og delvis under restaurering. Hele området fremstår som et vakkert og vel ivaretatt sted, som kan gi en fotograf mange gleder...

Julekalender

Enkelte blir aldri for gamle for julekalender. Med tida og alderen utvikles det dog nye varianter. Tage, for eksempel, vår venn i Montemagno, tillater seg ett stort stykke julekake hver dag kl. 10.30 – fra 1. desember til julaften.

1. desember i år, som var en regnfull mandag, fikk vi delta på hans julekalender-kake-åpning. En åpning som ble gjort med stor bravur. Tilstede var også Sissel og Edel.



Og det er ikke hvilken som helst julekake vi snakker om. Il Pandoro – Ricetta Classico – en tradisjonell italiensk kake av klassisk oppskrift.

Kaken leveres i en lekker “hatte-eske” og må prepareres før servering. Prepareringen består i at medfølgende melis tømmes i posen som kaken ligger i:



Posen, med kaken i, ristes:



– og vips, så er kaken klar til servering!



Serveringen består av utsøkt italiensk kaffe – og på italiensk vis dypper man kaken i kaffen før man nyter.

Oliven!

Her i Santo Pietros vei har vi oliventrær på alle kanter. Krokete, sølvglinsende oliventrær pent på rad. Noen unge og noen gamle, mange er veldig gamle. Santo Pietros vei ble bygget for 600 år siden og det forundrer oss ikke om noen av trærne er like gamle.



Antonella, vår husvert, har også sin olivenlund. Her er det 112 trær. Olivenhøsten starter som regel i midten av oktober. Olivenene ristes ned fra trærne ved hjelp av en slags rake med motor på. Under trærne er det lagt ut store nett som samler dem opp.



Noen oliven legges i saltlake for å modne til spiseoliven. Mesteparten av olivenhøsten går til oljeproduksjon. I dag fikk vi bli med Antonella da hun leverte oliven til pressing. Presseriet drives av et kooperativ, og Antonella er selvfølgelig medlem. På presseriet står vi i kø og venter på at akkurat våre oliven skal til pers. Samtalen glir lett rundt oss. “Hvordan gikk det hos dere i høst? Hvor mange kilo ga lunden din?” osv. Vi forstår ikke halvparten av det italienske, men skjønner av kroppspråket at det handler om størrelser, mengder og kvalitet.



Endelig er det vår tur og prosessen kan starte. Vi har fått nr. 39 – et nummer som følger akkurat våre oliven gjennom hele produksjonsprosessen. Her er det ikke snakk om å blande mine oliven med dine! Avlingen tømmes inn i en stor maskin og vaskes med vann. Blader, rusk og rask skilles ut. Olivenene føres så videre inn i en kvern og males til en masse. Massen eltes og oljen skilles ut.



Oljen blir så ført videre til en utskiller og så en sentrifuge hvor det vannet som naturlig er inne i olivenen, skilles ut. Og til slutt – i enden av produksjonslinja, kommer så de dyrebare dråpene.

Antonella venter spent og jubler da de første dråpene kommer. Den gulgrønne fargen lyser og vi får stikke fingeren inn i strålen og smake. Ferskere olivenolje får du ikke.





Av Antonellas 112 trær ble det høstet godt og vel 500 kg oliven som etter pressing ga 57 liter olivenolje. Antonellas oljefond! Oljen er av beste kvalitet og deles med andre på italiensk vis. De som hjalp til med innhøstingen får sitt. Familie og venner får selvfølgelig – og i tillegg finnes det noen heldige leieboere som også får.

I olivenlunden

Novembersola varmer i husveggen, og insektene surrer i motlyset. Det store mimosatreet har allerede gjort seg klart til blomstringen i februar. I det fjerne høres prat og motorlyd fra noen arbeidsfolk som holder på med siste del av olivenhøsten.



De som har fulgt med på bloggen siden starten, vil allerede ha lagt merke til at dette ikke er det huset vi flyttet inn i 1. oktober. På grunn av problemer med oppvarming har vi forflyttet oss et par kilometer til et litt mindre, men ikke mindre hyggelig hus litt oppe i åsen ovenfor Calci.

Inne har vi kombinert kjøkken og stue, to soverom og bad. Utenfor er det en fin hage, og vi er omgitt av en stor olivenlund. I etasjen under oss bor Antonella. Hun er verdens hyggeligste vertinne. Da vi kom hit sto en flaske med olje fra hennes olivenlund på kjøkkenbenken. I dag kom hun med en stor krukke med grønne oliven i saltlake.

Dette for å berolige dem som har trodd at vi hadde begynt på en iskald vinter med slaps og snø og satt innendørs fullt påkledd med yttertøy. Neida, vi fryser ikke, og bildene med sludd og kuling som Dagsrevyen serverte forleden stammet nok ikke fra Toscana, men fra Alpene et sted!

Er’n ikke søt, da?

Gunn har funnet bilen i sitt liv. En ekte Cinquecento! Denne har fast tilhold på parkeringsplassen i Montemagno like i nærheten av der vi bor. Sylindervolum er 0,479 liter og antall hestekrefter anslås til mellom 15 og 20. Vil du lese mer om bilen finner du et annet blogginnlegg her. Og enda et her!

Snakker du italiensk?

Mange har spurt meg om hvordan det går med det italienske språket. “Jotakk”, kan jeg svare, noe unnvikende muligens, det går framover. Og det gjør det jo, men det hadde vært fint om det gikk fortere.

Kjæresten min snakker ivrig med italienere. Hun får stadig nye venner blant lokalbefolkningen, og har ingen problemer med språket. Med andre ord ligger hun litt foran meg.